Changan med en av Beijings store stjerner

Endelig fikk Giovanni Rizzo lov til å fortelle meg hva han hadde holdt på med siden han forlot Peugeot for et par år siden.

Han har vært omtalt på disse sidene noen ganger, en dyktig fyr som muligens er litt for beskjeden til å tilhøre det tøffeste sjiktet av moderne bildesignere, men desto hyggeligere å være sammen med.

Og de mulighetene er faktisk ikke sjeldne. Han er gift med en norsk dame og hele Rizzo-familien er ofte hjemme hos hennes familie i Bærum på besøk.

Meldingen hans var kort og konsis: “This is our showcar from my studio, just shown in Beijing”, sammen med et bilde av Vision V.

Selv om Changan er kinesisk så god som noen, har de et stort designsentrum i Torino. Det begynner å bli en del av dem der, men dette stammer fra så langt tilbake som 2003.

Sist jeg var i nærheten av dem – de har portene sine stengt strengere enn noe annet studio i området – var det cirka 150 som jobbet der. I dag er de vel nærmere 200 tenker jeg.

Og de gjør alt fra de første skissene – eventuelt i samarbeid med det store studioet hjemme Kina – via fullskala modellering til ferdigbygde konseptbiler eller prototyper.

De jobber både på produksjonsbiler og på eksperimenter, og kan selvfølgelig hele tiden trekke på Torinos enorme underskog av leverandører til slik spesiell virksomhet som dette.

I et studio bortenfor Giovanni jobber Peik Olsen. 100 prosent norsk, utdannet i Coventry og med en historie du kan lese om i neste utgave av BIL/Autofil. Mens Rizzo gjorde jobben med exterior design manager, ligger Peiks innsats på interiøret. 

Jeg har ikke diskutert det med ham, da vi snakket sammen var prosjektet fremdeles hemmelig. Det var ikke en gang sikkert at bilen skulle til Beijing, selv om den sto ferdig.

Men det virker som om komfort var et klart mål, samtidig som man skulle unngå tunge, dominerende innslag fra instrumenter eller infotainment-elementer.

(saken fortsetter)

Horisontale linjer – dashbordet virker nesten som det flyter, og selv om det finnes skjermer her, virker det ikke som om de kan ta oppmerksomheten fra noe som helst annet av betydning.

Det er mulig at avslutningen av dette interiør-arbeidet skjedde i starten av pandemien. I hvert fall presiseres det at materialene som er brukt innvendig er antibakterielle, de puster og de er enkle å holde desinfiserte.

Utvendig har vi en front der en rekke LED-lys imiterer en slags grill. Det er nesten så du kunne bli lurt til å tro at dette er en elbil.

Det er det ikke, så de nødvendige luftinntakene har du nå ganske lavt nede. De ser nesten ut som de er der for å kjøle skivebremsene foran.

Smale, skarpe hovedlys er montert høyt oppe og forbindes med en lysstripe i hele bredden. 

Høy skulderlinje og mye lysspill i de konkave flatene nedover mot de to hjulbuene. C-stolpen gir nesten inntrykk av at vi har med en coupé å gjøre, og den fiffige, midtdelte spoileren over bakruten er jo rene GT3-innslaget.

Innmaten vet jeg ikke noe om, men noen av målene har jeg: 280 cm akselavstand og 490 cm lang. Vi snakker Audi Q7-land.

Men selv om vi har noen norsk-aktige innslag hos Changan i Torino, gjør selskapets nesten komplette mangel på batterielektrisk denne storprodusenten (3-4-5 % markedsandel de siste årene, det vil si mer enn en million biler) foreløpig helt uinteressant for Norge. 

Men vi kan jo håpe, de første New Energy modellene har begynt å piple ut.

Men uansett er vi glad i en spenstig konseptbil, selv om den er fossil.