Fra 560 til 100 på 50 år

Selvfølgelig er det et viktig stoff, og det vil derfor kanskje virke avskrekkende – «hvorfor skal jeg bry meg liksom?» – at vi hadde 560 dødsulykker i 1970 og hvordan vi nå, 50 år etterpå, er på vei til under 100.

Men jeg lover, dette er i seg selv en spennende historie.

Hvordan vi i all verden kom opp på et dødstall som tilsvarer fire fullstappa rutefly årlig før noen ble interessert i fenomenet og gjorde noe med det, er også en verdifull historie.

Men hvis noen der ute syns det høres akademisk ut, og derfor er noe ‘jeg i hvert fall kan hoppe over’, går dere glipp av både lesbare historier og nyttig kunnskap pluss – faktisk – underholdning, hvis dere hopper over denne boken.

Jeg sier ikke at den følgende historien er underholdning. Den er tatt fra en av de første sidene i Bård Toldnes sin bok som heter Vendepunktet. Trafikksikkerhet i Norge 1945-2000: Men jeg sier at den i hvert fall kan benyttes som en god teaser i selskapskonversasjonen:

Rett fra en avisnotis:

«En 82 år gammel mand blev i gaar paakjørt av en automobil mellom Ormheim og Flasnæs i Romsdalen. Han døde paa stedet. Veien var ben: men den gamle var tunghørt, og han kom derfor ikke undna i rett tid».

Historien er fra sommeren 1912. Udramatisk, og med en grei konklusjon. Offeret fikk skylden fordi han ikke hørte bilen.

Da Stortinget diskuterte ny veilov klaget Chr. Fr. Michelet (H) over at representantene overdrev sine beskrivelser av «en mengde trafikkulykker».

Han beklaget at det ikke fantes skikkelig statistikk, men for Kristiania bys vedkommende har man en slik, og bilene har slett ikke vist seg å være de farlige innretninger som man skulle tro – sa han i debatten.

Det var også stor diskusjon ved det såkalte automobilmøtet i Kristiania i 1915.

Sigurd Hiorth, ikke ukjent bilpioner, sa blant annet «… hos oss (i Norge) har ikke ulykkene vært flere enn at vi husker dem alle i hodet. Og ser vi på disse ulykkene har det overveiende antall rammet bilens passasjerer, ikke andre veifarende. De fleste ulykker har også hatt sin årsak i førerens feil – for eksempel fordi han var beruset eller udugelig, mens bare noen få skyltes feil ved selve bilen. Dette beviser at bilens driftssikkerhet er nesten fullkommen».

Ulykker er med andre ord ok så lenge det er bilen og dritings sjåfører som tar livet av sine egne!

Bård Toldnes drar oss gjennom en Norgeshistorie med både skurker og helter og en holdning til bilen som til tider nok var litt for full av respekt. Bunnsolid arbeid som også minner oss om at han er en av Norges aller beste på bilens og samferdselens historie, så han er i stand til å se langt utenfor et såpass snevert tema som Trafikksikkerhet.

Lenge før han presenterer påstanden om at «Farten dreper», får vi for eksempel en gjennomgang av norske fartsgrenser og hva som førte til de forskjellige endringene. En oversikt som du vil ha store problemer med å finne andre steder.

Der han snakker om veisalting og bruk av piggdekk starter han med støvplagen og bruk av Westrumit i 1908. 

Det jeg forsøker å si er at denne boken er meget mer enn statistikk og diskusjon om hva som virker (eller ikke virker).

Vendepunktet, som han kaller boken, skjedde opp mot 1970 da antall dødsulykker nådde toppen. Litt spennende for meg, på denne tiden jobbet jeg i Trygg Trafikk.

Jeg er overhodet ikke i stand til å huske at vi gjorde noe smart. Jeg bodde et par måneder (virker det som) på Hotell Klubben i Tønsberg for å drive noe vi kalte Operasjon Prøvefylke. Hva vi egentlig drev med er visket vekk.

Barnas Trafikk Klubb husker jeg best fordi vi fikk blant annet Jon Herwig Carlsen til å skrive tekster til de sangene vi spilte inn på kassett og sendte til medlemmene. Ofte helt genial musikk fremført av en av våre store artister – jeg vet fremdeles ikke om det er offentlig tilgjengelig at hun til de grader la ekstra verdi på innholdet i denne aktiviteten.

Men det fremste minnet fra den perioden er hvordan 3M dominerte Trygg Trafikk noen år. De kunne åpenbart tjene masse på å bli «foretrukket leverandør» av refleksmateriale.

Som motorjournalist har jeg opplevd ganske drøye forsøk på påvirkning.  Barnemat mot det jeg husker fra 3M den gangen.

Dette er heldigvis ikke noe Toldnes går inn på, så det er kanskje plass for en bok til? Eller i hvert fall et tillegg?

Derimot er deler av boken hans en hyllest til Berit Ås, sosialpsykolog og politiker, som dristet seg til å forske litt på Barnas Trafikk Klubb. Det utvilsomt mannsdominerte trafikksikkerhetsmiljøet klarte å kneble Ås ganske effektivt.

Derfor får vi også en viktig flik av 70-tallets kvinnekamp, i denne boken.

Håkon Kyllingmark (H) var samferdselsminister i 1971 da det ble presentert en Stortingsmelding som bl.a. tok for seg trafikksikkerhet – på høy tid kan man si.

Det var gått mer enn 10 år siden bilsalget var frigitt, bilsalget gikk til værs og en rekke ferske sjåfører erobret asfalten, med altfor mange fatale resultater.

Det begynte å skje ting. Transportøkonomisk Institutt fikk egen avdeling for trafikksikkerhet. Trafikksikkerhet ble bygget inn i Norsk Vegplan, UP fikk nye roller, radar kom og landeveiskontroller fikk et helt annet preg.

Toldnes beskriver alt dette, både i glimrende oversikts-sveip, og med lupe her og der. Først og fremst som reporter og historiker – han vurderer for eksempel ikke idiotinnholdet i alle de eksperimentelle sikkerhetsbilene.

Her er han den objektive observatør, selv om han nok slår forsiktig fast at ikke alle innovasjonene fungerte «etter intensjonene», blant annet fordi det ofte var de samme personene som opptrådte i forskjellige faglige sammenheng.

Men selv ikke når han refererer den hysterisk morsomme diskusjonen mellom Rolf Normann Torgersen, direktør i Samferdselsdepartementet, og Arne Astrup Narverud, «selvtitulert formann for Norsk Trafikksikkerhetsforbund» om hvem som var fotoboksens far, forsøker han seg på noen karakteristikker.

I det hele tatt er det historier fra denne perioden som utvikler seg til ren slapstick komedie – selv om bakteppet er ganske alvorlig. Men Toldnes forteller disse historiene slik at du kan lese dem både som en seriøs virkelighetsbeskrivelse og som et manus til dialoger på Latter. Egentlig er vel de eksemplene han bringer, begge deler.

Det er først i det siste kapitlet, «konklusjoner», forfatteren viser seg. Som her: «Slik jeg ser det skyldes nedgangen i hardt skadde og drepte i trafikken etter 1970 i all hovedsak innføring av ny teknologi …… I tillegg ble veinettet forbedret der spesielt innføringen av midtdeler og byggingen av gang- og sykkelveier ble viktige tiltak».

Men han peker ikke på det åpenbare – at før eller senere har teknologien erstattet sjåføren. Og han går heller ikke så langt at han formulerer det virkelig demagogiske spørsmålet som kunne vært slik:

«De siste 70 årene har flere nordmenn omkommet i trafikken enn av terrorhandlinger og væpnede anslag. Vi vet nøyaktig hva som skal til for å få trafikkulykker til å nærme seg null, og vi kan også regne ut hvor mye det vil koste. Allikevel bevilger vi et ukjent og ukontrollerbart antall milliarder til kampen mot såkalt terrorisme og gråsonekrig. Hvorfor prioriterer vi det vi ikke kan sette noe kost/nytte mål på?»

Men tilbake til boken.

Jeg vet at det ikke bare er fordi jeg har hatt en fot eller to innenfor denne bransjen at jeg liker boken. Det er fordi den er lesbar, interessant og dessuten tar for seg problemer man kanskje burde ha interesse av og en holdning til.

Min eneste innvending: indeksen er ufullstendig. For eksempel opptrer «trafikksikkerhetsforsker» Gerhard Carl Prøsch flere steder i boken. Men hvor? Stikkordregisteret nevner han ikke. Ifølge det opptrer Trygg Trafikk tre steder i boken. Der blir du snytt for vesentlige henvisninger.

Synd, for meg er et stikkordregister noe av det viktigste i en bok jeg stadig vender tilbake til, og dette kommer til å bli en av dem.

• Bård Toldnes
• Vendepunktet, Trafikksikkerhet i Norge 1945-2000.
• 350 sider
• Fagbokforlaget.
• ISBN: 9788245031980
• Kr. 579,-