Countach – hvorfor?

Poenget er: den opprinnelige Gandini-designede Countachen var et sjokk.

Det var den også ment å være. Sjokkbølgene fra Miura – også Gandini, men fem år tidligere – hadde begynt å legge seg. Lamborghini trengte en ny sensasjon.

Det skal jeg si de fikk – prosjekt LP112 som den het internt – var så oppsiktsvekkende og upraktisk at det tok tre år før de fikk tonet den såpass ned at den var brukbar nok til at noen ville kjøpe den.

Ingen vil kunne kalle den nye Countachen oppsiktsvekkende, den bilen som Lamborghini nå presenterer under den store jålebil-uken nær Monterey med sentrum på Pebble Beach.

Jo visst, det er klart at dette er en superbil, men det er ikke engang åpenbart klart at det er en Lamborghini. De historiske særmerkene med hexagoner og skarpe kanter er nesten helt forsvunnet.

Der den opprinnelige Countachen kunne vært hogd ut av et solid isblokk, ser den nye ut som softice som har vært slikket på en stund.

Mitja Borkert hadde vært hos Porsche i mer enn 15 år da han overtok sjeftegnerplassen hos Lamborghini. Riktignok har han gjort biler som Sian, men streken hans har blitt mykere og mykere. Det er ikke mye hardcore Lambo i en Urus. 

Og det er en riktig vei, for det er helt opplagt at den opprinnelige Lamborghini-karakteristikken har gått ut på dato og at merket trenger et nytt språk – gjerne i retning av den nye Countach.

Men hvorfor kalle den nye bilen Countach når det eneste den har felles med den gamle er telefonskive-felgene, litt sekskant i baklysene, periskop i taket og to sett med luftinntak?

(saken fortsetter)

Men se på forskjellen i forholdet mellom de enkelte elementene. Hjulene ser jo ut som små trillebårhjul på den gamle – men gjorde seg bra den gangen. De gamle NACA-inntakene på sidene ser ut som designeren glemte å fullføre dem – selv om de er teknisk perfekte.

På den nye ser de ut som er klar til å spise opp en av de gamle bilene. Og rutene på den gamle ser jo nesten flate ut – og passet glimrende til grunnformen.

Det er ikke noe galt med den nye – men hvorfor kalle den Countach når den har så lite å gjøre med den gamle? Eller hvorfor ikke bygge en som var mye mer en hilsen til den gamle – kanskje a la Walter de Silvas Miura Concept fra 2006 – Miuras 40-årsdag.

Les også: Miura-fest i Paris

Eller på den annen side, man kunne jo også laget et virkelig sjokk-artet konsept som forsvarte Countach navnet. Kanskje a la Egoista som – den mannen igjen! – Walter de Silva lagde for å feire fabrikkens første 50 år i 2013

Den nye modellen skiller seg ut fra den gamle ved å være mye feitere: 73 cm lengre, 7 cm høyere og 530 kg tyngre på tross av karbon og andre moderne muligheter til å spare vekt.

(saken fortsetter)

Til gjengjeld så interiøret ut til å ha eksellent og smakfull finish – hilsen fra Ad Personam, skreddersøm-avdelingen – og såpass god plass at du ikke var garantert livstidshandicap dersom du tilbragte mange timer i den skeive, trange Countach-førerplassen.

Men for å få det hele ned på jorden igjen: den nye Countach er ganske enkelt en Sian med et nytt karosseri som er banket sammen ut fra en brief som er vanskelig å oppfatte.

Mekanisk betyr dette den historiske 6,5-liters V12 motoren med 769 hester pluss en mild hybrid, med en superkondensator i stedet for batteri, som legger til 34 hester på elmotoren på bakhjulene.

I ytelse, hvis noen kommer til å kjøre fort med denne, vil det si 360 km/t i toppfart og nulltilhundre på 2,8. Til 200 vil du trenge 8,6 sekunder, på tross av at du må jobbe deg gjennom noen av trinnene i den eldgamle Independent Shifting Rod syv-trinns kassa som de har jobbet med siden Aventadorens tid.

Underlig valg, Volkswagen-gruppen er vel fremdeles verdensmestre på dobbeltclutch automatisert girskift?

Bilen skal produseres og selges, men bare i 112 eksemplarer. (Noen som husker hva gamle-Countach sin prosjektbetegnelse var?) Det ble fortalt at da utstillingsbilen forlot Italia på vei til debuten, var det fem byggenummer som enda ikke var solgt.

Tipper det har endret seg nå til type: Utsolgt.