Ny storstue i Oslo

Det er vel Oslo Spektrum som i det siste har forsøkt å markere seg som Oslos storstue. Men i forhold til adressen til Nios nye ‘House’, Karl Johans gate midt mellom Grand og Paleet, ligger jo Spektrum langt ute på landet.

Dessuten har Nios nye hjem mye mer preg av stue. Her finner du bokhyller, her finner du kaffe, her finner du bordtennis, her finner du sågar en peis.

Les mer om bil, konsept og priser her

Hvordan den vil bli brukt er jeg imidlertid veldig spent på.

Nio, vår ferskeste kinesiske bil, har en ekstrem filosofi om livsstil og kundeopplevelse. Og det å kunne dykke inn i en Nio-verden, gjerne midt på Karl Johan, eller midt i Beijing, er en del av denne visjonen.

Med mindre du ikke kan dypdykke inn i Nio-universet, vil åpenbart ikke forstå hva det er selskapet vil deg.

I siste instans er det selvfølgelig å selge deg en bil, men på for å komme dit er det enorme omveier via en utrolig mengde øko-systemer og servicetjenester og livsstilprodukter og brukeropplevelser og tjenestetilbud og alle disse ordene som egentlig ikke betyr annet en ‘håper’u har’e bra!’

Nettopp dette er også essensen i kritikken mot Nio hjemme i Kina. Deres app får stadig premier som den mest brukervennlige og den mest inkluderende av alle apper som kommer fra ledende kinesiske bilprodusenter. 1,6 millioner har lastet den ned, og de opplever 200.000 daglige brukere.

– Men, sier analytikere, – Nio mangler evnen til å monetizere – slå mynt på – denne utrolige aktiviteten. De klarer åpenbart å skape interesse rundt den siste vinen de har kjøpt i Frankrike som de nå tilbyr brukerne, eller Tom Dixons siste design-forslag – men de klarer ikke selge biler i samme fart.

Nå må man selvfølgelig ha klart for seg at Nio også tilhører den type startup elbilprodusenter som er helt rå på å produsere Excel-ark der en vanvittig inntjening vil dukke opp en gang på 2030-tallet. Imens sitter investorene og venter tålmodig.

Tesla-oppskrift.

Nio-sjefen William Li forsøker å ikke bløffe noen. Han sa nylig til Reuters at det er en lang vei før man kan håpe på suksess i Europa. – Vi vil komme til å trenge et helt ti-år for å få et skikkelig fotfeste der, sa han.

Og en del av oppskriften er åpenbart å invitere folk inn. Så gjenstår det å se om folk som rusler på Karl Johan lar seg friste av en kaffebar, en kjempestor Aula der Nio-symbolet øverst på veggen gir fjerne assosiasjoner av en Scientologi-kirke og trefargede, lange vegger, ubrutt av kontraster, minnet om moderne flyplass-arkitektur. 

I tillegg finner de besøkende et barnerom, et bibliotek, møterom som kan bookes, et bordtennisrom, lekre toaletter (litt skuffet over at det ikke er kinesiske imitasjoner av Toto potter der, sånne med varm luft og hornmusikk) og sikkert mye mer som jeg ikke fikk med meg.

(saken fortsetter)

Dessuten er det et utstillingsrom der selve formålet med øvelsen er stilt ut.

Akkurat nå er den avdelingen spesielt attraktiv. Du finner den blå EP9 to seters sportsbilen som satte rekord på Ringen. Tegnet av glupe David Hilton som etter den gikk til GAC og som nå er i California som designsjef for Karma. 

Dessuten finner du EVE, konseptbilen som debuterte i South by Southwest, Austin, USA, helt tilbake i 2017.

Men bilen ser moderne ut den – og vel så det. Men de som er så råtne at de går tilbake og leser beskrivelsen av bilen, med alle dens innebygde drømmer, vil oppleve hvor fort floskler om kundereiser og økosystemer blir ultra-daterte.

Det er ikke stor forskjeller på banalitetene fra 2017 og fra 2021.

Hva som ikke blir utdatert, er tegningene til Anette Moi. Jeg har applaudert henne før, da hun dekorterte bilene til Oslo Runway, som moteuken var omdøpt til, i 2017. Nå var hun invitert, sammen med Sandra Blikås, til å designe produkter til Nios store, globale kolleksjon.

Mens Moi hadde satset på geitost og vafler og sauer og noen herlige sardiner-på-puta produkter, hadde Blikås blant annet designet grafittidekor på 1:18 modeller av Nio-biler. Markedsført gjennom de riktige kanalene – modelldillafolkets organer – er dette garanterte profittobjekter. Her kommer samlerprisen til å øke fort.

Jeg gleder meg til å stikke innom en vanlig hverdag – det skal bli spennende å se hvordan dette fungerer. Men jeg nekter å tro at dette er en bedriftsøkonomisk sunn måte å selge biler på.

I et ti-års perspektiv, kanskje. Eller i et scientologi-evighets-perspektiv der man virkelig ser langt inn i fremtiden har det en mulig bærekraft. Men ut fra vanlig bilsalg/bilkunde-perspektiv ser dette egentlig umulig ut.