Fra Oslo Motor Show til desserten

20 års jubileum for Carl*s Cars heter en fotoutstilling i Oslo som åpner i dag.

Fenomenet fortjener kanskje en forklaring, for den siste utgaven, nummer 30 var det!, av Carl*s Cars kom i 2014, og siden manns minne er cirka fem sekunder er det sikkert mange som ikke aner hva vi snakker om.

Sammen med designeren Stephanie Dumont startet Karl Eirik Haug et luksuriøst overklasseblad med hovedvekt på det visuelle og med biler som et slags samletema.

Men tro ikke at du fikk biler servert på den vanlige tråkmåten som fremdeles i stor grad eksisterer.

Jeg tror ikke antall hestekrefter ble nevnt noen gang. Nulltilhundre måtte du andre steder for å finne. Og det var ikke Haugs oppgave å fortelle om en bil var tung på rattet.

Når han eller hans medarbeidere var på bilutstilling fikk du flere bilder av de som vasket standen eller polerte bilene enn du fikk av hele bilen.

Og når de var med – si Bentley – på eksklusive introduksjoner, fikk du se mer av lokale sauebønder enn av selve bilen.

Haug kalte bladet sitt ‘A Magazine about People’ og det var det det var.

Ganske mange fattet poenget. Ikke minst kremen av norske fotografer og illustratører. Kim Hiorthøy eller Sverre Malling er to aktuelle kunstnernavn. Begge bidro til CC.

Bladet gjenga hele spillelisten til Sondre Lerche – den han spilte på den lange veien fra Oslo til Bergen i en sliten VW – lenge før Lerche ble et begrep for alle.

Justin Timberlake, David Lynch og Jeff Koons var blant dem som tegnet biler for CC, og de som hadde førerkort fikk det foreviget i bladet.

Ved en introduksjon av en ny Opel fikk Haug designerne til å jumpe uti verdens kaldeste swimmingpool i november for å illustrere et poeng. Den norske PR-følgeren holdt på å dø, regnet med at der røyk i hvert fall jobben – Opel-folket elsket opplegget. Neste gang CC ble invitert var uten PR-assistenter.

Dette var et blad som solgte mer i Tokyo og Paris enn i Oslo, og fremdeles treffer jeg designere som lurer på når neste nummer kommer. De har fremdeles siste nummer liggende i bladstativet på kontoret.

Selv om det faktisk stammer fra 2014.

Og er blitt ganske eselørete – definitivt hyppigbebladd!

Det første kom i 2001, og det ble ikke mer enn til sammen 30 utgaver før Haug av en eller annen grunn syntes nok var nok.

Det er med andre ord ikke bare en oppstart, men også en avslutning, som nå minnes i Galleri Shoot på Frogner i Oslo.

Ideen kom fra Einar Gunneng som driver et galleri i Oslo som pitchet ideen til en kollega, Helene Gullaker Hansen, som måtte gå en runde med Møller Eiendom – som eier den gamle bensinstasjonen hun bruker som galleri Shoot.

Nå er Møller Eiendom ganske tett forbundet med ‘Møllersamlingen’ som for tiden har valgt ut 170 fotografier som de viser på Henie Onstad ut året.

Det ble med andre ord klaff. Helene Gullaker Hansen sa at denne utstillingen ikke hadde blitt mulig uten deres hjelp. Og utstillingen er altså spesielle kopier i stort format med fotografens autoritet bak kvaliteten – og alle bildene har vært brukt i Carl*s Cars en gang.

Listen over fotografer er som en hvem-er-hvem i norsk fotoverden, og siden de selv har valgt bildet, kan du trygt regne med at dette er kvalitet i alle ledd.

Selv har jeg et problem med denne type tilbakeblikk, for jeg venter bare på at Carl*s Cars nr. 31 dukker opp.

Jeg kan ikke begripe hvorfor det foldet. Samtidig med CC dukket den første imitatoren opp. Intersection. Det ble faktisk ganske internasjonalt, men forutsigbart og utrolig påvirket av produsentene. Og lever fremdeles.

I tillegg har vi fått en rekke andre jålete blader med et slags biltema de siste årene. Tjukke, glansete og kvartalsvis – mer eller mindre.

Ramp fra Tyskland, Auto Italiano fra gjett selv, Auto Hero fra Frankrike, Magneto og Road Rat fra England.

De prøver alltid, men ingen klarer å nærme seg den estetikken Carl*s Cars representerte. Og når jeg snakker om estetikken snakker jeg ikke bare om Dumont-innsatsen, men om den totale opplevelsen der ikke minst den oppsiktsvekkende, uforutsigbare mixen var en del av estetikken.

Jeg må jo bare slå meg til ro med at alt har sin tid, og hvis Haug har funnet ut at tiden for CCs for lengst er ute er får jeg motstrebende respektere det.

De av oss som fremdeles har en utgave eller 30 i hylla er heldigere enn de som ikke har det.

Men de som ikke har det kan, frem til og med søndag 7. november, ta en tur til Shoot Gallery i Balders gate i Oslo for å få en liten følelse av hva det dreide seg om.

Og det er faktisk ikke bare fotografier til salgs, det finnes noen overliggere av gamle utgaver av bladet du også kan kjøpe med deg hjem.