Dante Giacosa var en ingeniør som insisterte på at alt skulle være korrekt, og ikke billig søl! Og et praktfullt karosseri designet av en ung designstudent, Pio Manzù, som kjørte seg i hjel i Milano-Torino-tåken da han skulle til en 127-presentasjon i Torino.

I 1977 begynte det å bli åpenbart at selv denne bilen kunne trenge en avløser, ikke minst begynte kravene til innvendig plass å bli annerledes. Mario Maioli, som vi også møtte i 1989, leverte ut noen bygg-spesifikasjoner, et sett gikk til Italdesign, et annet gikk til Fiat Centro Stile, som da ble ledet av Paolo Boano. Også en som har det i blodet, faren startet hos Ghia og grunnla senere Carozzeria Boano som har ganske meget bra på samvittigheten.

Men det var ikke Boano-gjengens modell som vant ved presentasjonen i 1978, selv om det ikke var før i 1979 man bestemte seg for å fortsette med en meget modifisert utgave av Italdesigns utkast.

Riktig hva som hendte begynner å bli litt vanskelig å reprodusere i dag. Uno er oppført i Italdesigns skryteliste som et rent Italdesign-design gjort for Fiat. Men nå dukker det opp litt forvirrende historier andre steder om at designet egentlig var gjort for en liten Lancia-utgave som den gang hadde kodenummer 146 (som jo senere ble produksjonsnavn på en adskillig større Alfa). (Den tallforvirringen ville i så fall ikke vært enestående, Alfa Romeos 164 hadde prosjektnummer 156.)

Vi får gi opp akkurat denne historien nå og slå fast at Uno var en av de mer vellykkede moderne Fiat-småbilene. Enestående innvendige mål, renslig og minimalistisk ytre og, som vanlig, kjøregenskaper som fikk smilet frem. En god vinner, selv i konkuranse med verdige kandidater som Peugeot 205, Golf II og Alfa Romeo 33.

Stort bilde fra Fiat Uno brosjyre 1984

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside