Siden valget gjaldt for to år var det selvfølgelig meget passende å velge en bil som ble markedsført under to navn, så fikk det ikke hjelpe om det ikke akkurat var noe mesterstykke. For å forvirre totalt, Simca hadde hatt en 1300 i seksti-årene, det var en meget brukbar, men ganske konvensjonell bil – med Fiat-bakgrunn. Den hadde ikke noe med 70-årenes 1300-varianter å gjøre. Denne vinneren var nemlig ikke noen Simca i det hele tatt. Utviklet av Chrysler i England, som på sin side stammet fra Rootes-restene - Hillman, Humber, Singer og alt det der – men noen som har skapt Imp må jo faktisk både være gode og ha evnen til å tenke annerledes. Problemet – slik noen av oss så det da – var jo at de som hadde skapt Imp for lengst var vekk. I særdeleshet Michael Parkes, som både tegnet racerbiler hos Ferrari og kjørte dem på fabrikklaget.

Med andre ord, selv om Alpine, som den het blant engelsktalende, var ganske moderne på papiret, med fem-lagret motor på tvers, uavhengig opphengning hele veien, skiver foran og et moderne fastback karosseri, ikke helt ulikt Passats var den liksom ingen bombe. Samtidig som den havnet rett oppi verdens store identitetskrise (Rootes/Simca pluss nye Chryslerfolk pluss snart til Peugeot som Talbot) – en slik pasient er åpenbart klar for psykiatrisk behandling.

Underlig er det imidlertid at Chryslers meget korte, og lite gloriøse historie som produsent av europeiske modeller, faktisk sitter igjen med to Årets Bil trofeer.

Hva sier egentlig det mest om?

Stort bilde fra Chrysler Simca brosjyre 1976

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside