Det var med andre ord store forhåpninger til den nye, forhjulsdrevne Escort, da den ble lansert i 1980. Mange grunner til at vi så frem til den, for eksempel at Fiesta allerede hadde vist i 4 år at det ikke var noe Ford behøvde lære om forhjulsdrift. Den gangen var det oppsiktsvekkende at en bil i denne prisklassen skulle ha servobremser rund baut. Og med den gamle Escorten’s sportslige stamtre er det klart vi regnet med at det ville gå an å få beskjed om hvordan Ford hadde tenkt å bygge racerbil av denne.

Men hovedårsaken til at vi gledet oss svært til den lanseringen var nok at Ford fremdeles var et ”fun company”. Uwe Bahnsen var bransjens mest utadvendte designsjef. Ingen journalist kom tilbake fra møter med ham uten minst en eksklusiv designskisse på en serviett som ellers var full av svært dyrebare flekker. Cocq au Vin, med en 15 år gammel rødvin for eksempel. Bob Lutz var salgsdirektør, og var minst like flink til å drømme frem Ford-visjoner som åpne små sportsbiler basert, for eksempel, på den nye Escort’en. Og bilen selv hørtes ut som ”fun”.

Bare hør på prosjekt-navnet: ikke CW158, eller X-07 eller noe sånt tøv. Nei, her skulle vi møte ”Prosjekt Erika”. På denne tiden drev nemlig Ford og oppkalte prototypene, og prosjektene sine etter de mest spektakulære sekretærene. Vi møtte dem aldri, her var det åpenbart en tysk sekretær som ble foreviget, men vi kunne mane frem spennende bilder av dem, spesielt når vi oppdaget hvem som var sjefen deres.

Så debuterte bilen, alle reiste hjem med gode historier, noen valgte den til Årets Bil, og navnet selv varte helt til Focus overtok arven i 1999 – passende nok, også som årets bil.

Stort bilde fra Ford Escort brosjyre 1981

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside