1969: Fiat 128

1969: Fiat 128

Fiat brukte lenge kubikkinnholdet som navn på bilen. Man var liksom ikke i tvil om at 1500 var større enn 500 og det var naturlig å tro at 2300 var større enn 850. Men så var det slutt på logikken, og man begynte med prosjektnummer. Siden omtrent hvert eneste Fiat-prosjekt så dagens lys i produksjonsform, ble det hele ganske forvirrende, for prosjektene ble jo ikke fordelt etter størrelse, slik at de startet med de minste modellene som de tidligste prosjektene.

Jon Winding-Sørensen - bilnorge.no
// Årets bil // BilNorge.no // 22-12-2000 // 14:41


Mediainfo	Abonnement

Slik lissom at først kom 124, så kom 125 som heldigvis var litt større, så kom 130 som var svært meget større – så fremdeles kunne man ha håp om litt logikk. Og så kom 128 som korrekt nok var mindre enn 130, men som viste seg å være ganske mye mindre enn 125 og 124 også, og dermed var det ikke noe som stemte.

Dette var en vanvittig tid hos Fiat. Konstruksjonsavdelingen under Dante Giacosa jobbet med alt, fra de store luksusbilene, med coupé-derivater fra de store karosseriskredderne (som Fiat 130) og ned til 500-avløsere. Samtidig som det ble jobbet med konvensjonelle frontmotor-bakhjulsdrevne biler (124/125) fortsatte Giacosa sitt arbeide med øst-vest motorer og forhjulsdrift. En modell hadde han allerede fått lov til å bygge etter den oppskriften, Autobianchi Primula (som Piu Manzù – se 1971-bilen - bygde en praktfull sportsbil på basis av. Den så ut som en liten Miura, og hele drivenheten ble montert sentralt, bak forsetene. En enestående sportsvogn – inntil X 1/9 viste at noe slikt gikk an som produksjonsmodell også).

Og midt oppi alle modellene ble det jobbet med biler for Russland og Polen, man støttet Simca konstruksjon, Zastava skulle ha egne modeller, for ikke å snakke om SEAT - det var et fantastisk liv, og samtidig en utrolig struktur på avdelingen til høvding Giacosa den gang.

Samtidig begynte 128 å ta form. Såpass spennende begynte den å bli at man byttet prosjekt-navn, X 1/1 ble det nye navnet som svært få kjente til. Det var svært mange Milano-bygde Primula som var parkert utenfor DPSA den gangen (Direzione Progetti e Studi Autoveicoli). Autobianchi var eid av Fiat, men ikke så tett at det var Fiats fryktede testfører-sjef, den aldrende Carlo Salamano, som måtte kvittere ut Autobianchi-modellene. Derfor hadde Primula sluppet gjennom, Salomon kunne nemlig ikke fordra forhjulsdrift – det virker derfor i dag helt utrolig at det var Issigonis som blir kreditert Mini-oppskriften. Giacosa hadde den på papiret, og delvis i metall, mange år før.

Men Primula-kvalitetene og –suksessen var udiskutabel, derfor begynte det å gå enklere å banke gjennom X 1/1. Giacosa var ikke i tvil om hvilken retning han nå skulle ta, men samtidig introduserte han enda et nytt tema: plattform- eller modul-tankegangen. For parallelt med X 1/1 utviklet han X 1/1J som ble en storartet Zastawa-modell. X 1/2 fulgte akkurat samme oppskriften, men ble tette, lille Autobianchi A 112, X 1/3 har jeg fremdeles ikke greid å finne noe om, men X 1/4 ble Fiat 127.

Årets Bil juryen stemte opplagt inn i en meget god bil, men samtidig applauderte de at Giacosa endelig hadde åpnet Fiat for en progressiv fremtid, og – uten å ha visst akkurat det – fortalte de at nå var Golf-klassen, som skulle dominere de neste 20-årene, definert.