Etter T-Ford kommer U

Hva burde etterfølgeren til T-Forden hete? Alfabetisk burde det vel være U. Det heter da også en av Fords konsepter for Detroit. Men i motsetning til T-Forden er den mest dominerende fargen her grønn.

Jon Winding-Sørensen - BilNorge
// Detroit 2003 // BilNorge.no // 13-01-2003 // 11:43


Mediainfo	Abonnement

I 1940 forsøkte den innbitte vegeartianeren Henry Ford å bygge en bil der i hvert fall karosseriet var basert på soyabønner. Han hadde kommet borti et kunststoff som var basert på dette jordbruksproduktet, og Henry var helt grav alvorlig da han forsøkte å jobbe med denne type miljøvennlige elementer.

Men han var nok litt for tidlig ute. I hvert fall varte det litt mer enn 60 år før soya kom på Fords bil-meny igjen. Men i U Concept er mange detaljer fremstilt fra jordbruksprodukter. Mais og soya er grunnlag for en rekke detaljer, fra seterammer til takkledning.

Det er imidlertid en rekke andre grønne detaljer her også, hele bilen er i mye større grad enn de andre konseptene i Detroit i år, et resultat av en sammenhengende rekke tanker fra folk som åpenbart kan tenke. Bare ta en ting som et oppgraderbart interiør. Akkurat som i din egen stue kan du ommøblere, skifte pynten på veggene (instrumenter og betjeningsorganer), du kan bytte ut stresslessene med en sofa, du kan bytte farge når du føler for det.

Enorme dører uten midtstolpe sørger for å ønske deg velkommen inn, vinduer, bakdør og tak gjør at bilen er like mye åpen som lukket når man ønsker det. Og motoren er også ganske spennende. Det er den kjente I-4 motoren, 2,3 liters firer som blant annet finnes i vår Mondeo og i amerikanernes Ranger og i japanernes Mazda6, som her er overtalt til å brenne hydrogen med et kompresjonsforhold på 12,2:1, i tillegg til at den har innsprøytning, kompressor og intercooler. Dette blir da en nesten-null-utslipper, og Ford mener den er 25% mer energieffektiv enn en tilsvarende som går på bensin. Motoren er koblet til en generator som driver en 35 Watts elmotor, slik at her har vi verdens første (tror jeg) kompressor-hydrogen-drevet hybrid-elektriske bil.

Midt oppi all dette tekniske raffinementet er det nesten en nedtur å høre at den egentlig er bygget på en vanlig Focus plattform.

2 detaljer til som er verd å merke seg forresten. Det ene er at motoroljen, som kommer fra Penzoil, er solsikke-basert – her er ikke bare en bil du kan spise halvparten av, du kan jommen drikke en del av den. Den andre er kanskje ikke akkurat noen detalj, det er nemlig det mest imponerende etternavnet jeg har hørt fra Detroit på lange tider. Han fra Fords Scientific Research Laboratory, som har ansvar for denne bilen, heter Ravi Vijayaraghavan!

Det er vel heller ingen fornærmelse å antyde at også han med ansvaret for linjeføringen her, Laurens van den Acker, har lagt større vekt på form og funksjon enn på mote og stil. ”For meg er dette en krysning mellom en Hummer og en Panda” sier han, men glemmer å tilføye at den vel også er en slags naturlig etterfølger av hans 24.7 fra 2000-utstillingen. (Før det jobbet for øvrig denne Delft-utdannende hollenderen for Volvo).

Det er mye som tyder på at dersom Henry Ford hadde tatt seg en tur ned for å se på denne modellen, ville han nikket bifallende. Det eneste han ville undre seg litt over måtte være all elektronikken. Men det er allikevel ikke den som er sentral her.