Isteden har hun bedt Vegdirektoratet om statistikk som beviser at det er som hevdet, at mange østeuropeiske vogntog ikke er skikket for norsk vinter og norske vinterveier. Den statistikken kunne hun lett hentet ut av bergingsfirmaene eller lastebilimportørenes døgnservice-tjenester. De melder om det samme, i kulde og snø er de østeuropeiske vogntogene i flertall.

Jeg fikk forleden servert en gledeshistorie om hvordan en forhandler hadde tatt vare på en østeuropeer som hadde kollidert og ble stående ved verkstedet en tid. Han fikk nøkkel til anlegget, mat i kantina og ble utstyrt med en varm jakke når han vel kom av gårde igjen.

Dagen før hadde jeg hørt en annen historie, i en lokalavis sto det om et vogntog fra Estland som sto parkert på en buss-lomme og som hadde stått der en stund. Det var en ventil til bremseanlegget som var røket, en liten sak som lett kunne vært ordnet, men som det tok tid å få gjort.

Ved Mandal ila politiet sjåføren på et vogntog å skaffe kjettinger, det hadde snødd mye og bilen kom ikke i gang på flatmark. Sjåføren valgte å stå stille til snøen var smeltet!

Hvorfor disse historiene og hvorfor blir bilene stående? Jo – sjåførene på flesteparten av disse bilene har ikke økonomiske midler til å kjøpe deler, rekvirere bergningsbil eller endog kjøpe kjettinger når det er glatt.

I motsetning til lastebilforhandleren (ære være ham for utvist medmenneskelighet) som stilte opp med varme i førerhuset, mat, dusjanlegg og vinterjakke til en sjåfør, hørte jeg det motsatte noen dager før.
Bilen som sto på en busslomme og manglet en ventil, hadde av hjemmekontoret fått beskjed om å bli på stedet, hjelp var underveis. Det kunne ta noen dager, men et vogntog fra samme firma i Estland skulle til Norge og ville ta med seg en ventil og verktøy slik at ting kunne fikses billig, på stedet. At sjåføren i mellomtiden bodde i et førerhus i kalde Norge, var ikke av særlig betydning kunne det virke som.

En lastebilleverandør som jeg spurte om ikke lett kunne hjelpe vedkommende, sponse ham med deler og mekaniker, hadde helt motsatt syn på det hele enn forhandleren som tok sjåføren “inn i varmen”.
Han mente at dersom vi hver gang en østeuropeer gikk av veien, havarerte eller fikk andre problemer, stilte opp og sponset dem med deler og service, desto lettere ville disse sjåførene fortelle hjemme om hvordan det var å kjøre i Norge. At du får hjelp, helt uten penger!

Jeg synes sistnevnte leverandør har et viktig poeng. Disse østeuropeiske transportselskapene konkurrerer med egen lastebilnæring, de har sjåfører som på det beste tjener 2000,– norske i uka, altså 8.000,– kroner i måneden!
Det er de som har bra betalt. De kjører hit med redskap en norsk sjåfør neppe hadde våget å kjøre på flate østlandsbygder sommerstid, dette tar de over fjellet til vestlandet eller nordover på vinteren, uten å ane hva de gir seg ut på.

Vi skal selvsagt hjelpe dem med berging etc., men la dem ikke bli sponset på noen som helst måte. La dem komme hjem og fortelle at de havarerte, måtte bo i dagevis i en kald bil, måtte vente på deler hjemmefra, kom ikke opp i de verste bakkene og var redde. Først da vil kanskje transportfirmaene tenke seg om og ikke gi seg på å kjøre til Norge med dårlig materiell og underbetalte sjåfører.

Et annet spørsmål jeg har i den sammenheng kommer vi ikke utenom. Hvilke firmaer i Norge bestiller varer kjørt hit med dårlige østeuropeiske lastebiler (det finnes bra også)? Hvilke firmaer synes det er OK at lasta står en ukes tid på en busslomme?
Jeg bare spør?

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside