Nå er forberedelsene til neste års feiring av Norges 100 års jubileum som selvstendig nasjon i gang. Skjønt “feiring” - det ligger an til betydelig mer dempede aktiviteter på denne betydelig viktigere dagen, 7. juni 2005, enn det endeløse Balas-kalaset i anledning “sånn cirka-jubileet” i 2000. “Vi legger mer opp til markeringer enn en direkte feiring”, heter det, “for vi må ikke fornærme Sverige”.

Jaha. Er det flere enn meg som finner en slik servilitet helt utrolig? For selv om allting visstnok er glemt om 100 år, er det ingenting i veien for å la Sverige få sin synlige del av æren for at oppløsningen gikk fredelig for seg.

Og her ligger startknappen til tankespinnet: Vel er Norge fortsatt en selvstendig stat, men med det samme markedskapitalistiske fundament som våre nåværende brødrefolk og eks-koloniherrer, blir vi i stadig større grad underlagt den sterkestes rett i handels- og organisasjonssammenheng.

Fordi både Sverige og Danmark representerer større markeder enn oss, har Norges rolle i “skandinaviseringen” blitt underordnet. Dette har etter hvert også blitt oppfatningen i verden forøvrig. Administrasjons- og beslutningssentra for “det skandinaviske marked” legges til Sverige og Danmark mens Norge bærer stadig mer preg av å være et “tilleggsmarked”.

Såvel oljeselskaper som en rekke bilimport-organisasjoner praktiserer denne form for sentralisering (selv Honda valgte det selv om de sto råsterkt i Norge sammenlignet med det øvrige Skandinavia). Men også “frittstående” internasjonale konserner som Bosch har en fellesskandinavisk funksjon i Danmark, en ditto i Sverige, og “røkla” i Norge - nærmest bare for å opprettholde nærhet til lokalmarkedet.

Samtidig opplever vi nå svenske handelsselskaper som velter inn i Norge, og at i hvert fall MECA er nøye på å kalle seg et skandinavisk selskap i stedet for et svensk, rokker ikke en tøddel ved at kapitalen som satses er hentet fra sentrale funksjoner i det svenske samfunnet.

Konklusjonen på et 100 års tilbakeblikk er at vi har beholdt integriteten politisk, men at vi næringsmessig har måttet bøye oss for de internasjonale markedskreftene, oljen til tross. Bilbransjens utvikling er bare et av flere eksempler på at vi er i ferd med å bli en vasallstat på handelsområdet.

Altså må det fortsatt være så deilig å være svensk eller dansk i Norge at vi trygt kan feire 7, juni 1905 - våre brødre i øst og sør gidder neppe å bli fornærmet av den grunn, de er for gode forretningsfolk til å ta seg råd til slikt tøys. La oss like gjerne benytte sjansen så lenge vi fortsatt har noe igjen å feire!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside