Nå har vi skrevet mye om det vi synes er en underlig GM-satsing. For n’te gang skal de eksportere amerikanske biler til Europa, sier de, men denne gangen overlater de det til et nederlandsk firma som også er store på bl.a. Ford og en del koreanske merker.

Kroymans, som selskapet heter, er jeg full av beundring for, de er i ferd med å føre europeisk bildistribusjon inn i en ny dimensjon, og er den type maktfaktor på detaljist-siden som må til for å kunne håndtere produsentene under det nye Gruppeunntaket. Dessuten er det en gjeng entusiaster som jobber der. Sjefen selv er en av de meget få som hiver sin Ferrari GTO (av de originale!) rundt på racerbanen med et sterkt ønske om å vinne – så får det ikke hjelpe om karosseriplatene spruter og sylindrene perforeres underveis. Han bruker juvelen slik den skal brukes.

Men uansett hvor hyggelig introduksjonen av den nye europeiske Cadillac-satsingen var, og uansett hvor godt jeg liker den overveldende XLR to-seteren (den første, en svart en, til ca. 1,4 millioner kroner er snart på vei til Norge) så skjønner jeg ikke meget av forretningsplanen her.

Hvor er forretningsidéen?
Det er sagt at Cadillac har et mål om å selge 20.000 biler oversjøisk i 2010, av de bør halvparten ende i Europa. Med kanskje 1.500 i år betyr det at Kroymans vil ha solgt, akkumulert, kanskje 30.000 biler i Europa når vi er ferdig med 2010. Samtidig sier de at de kommer til å bruke ca. 1000 euro pr. bil i annonsering, og skal investere i forhandleranlegg og infrastruktur for dette merket, for 150 millioner euro.

La gå at det kan bli enda et større volum (de skal henge noen Chevroleter på dette agenturet også), men selv om vi regner pent må det gå av 4.000 euro pr. solgt bil før man overhodet kan begynne å snakke inntjening. Med et fortsatt gunstig dollar/euro forhold kan det kanskje være butikk, eller hvis marginene ligger hinsides det vi trodde var mulig, eller hvis volumet blir vesentlig høyere, eller hvis Kroymans har en spesiell prisavtale på de Opelene og Saabene de også selger.

Proffe kunder
Men poenget er for det første at her skal de selge dyre biler til folk som kan regne, og som ikke er spesielt interessert i å knytte seg opp i en forbindelse som kanskje ikke vil eksistere i morgen. Og for det andre er det ikke mer enn et snaut år siden at noen av de andre store europeiske forhandlerorganisasjonene som også luktet på denne GM-dealen, trakk seg med den begrunnelsen av at det ikke gikk an å lage butikk på GMs tilbud.

Når jeg også opplever en proff og meget kostbar introduksjon der merkenavnet Cadillac blir stavet feil tre ganger lurer jeg selvfølgelig på hva som egentlig skjer.

Hvilket er synd for bilene derfra. Nå var det som sagt XLR lanseringen var konsentrert rundt – det er første gang jeg kjører bil med nedkjølte seter. En bil jeg setter meget stor pris på fordi den, selv om den har et meget kompetent chassis med en av de beste støtdemper-funksjonene i bransjen, er så totalt ikke-Mercedes. Alt fra linjene – skal man først designe en bil med en linjal kan det vanskelig gjøres bedre enn her – til innholdet (ekstrautstyr finnes ikke, alt inkludert) gir en solid eim av USA der uanstrengt krusing står i høysetet.

Beundringsverdig lav vekt
Men samtidig har jeg en mistanke om at den kan kjøre ringer rundt en tilsvarende Mercedes, en tomvekt på langt under 1700 kg er mange hundre kg under Stuttgarts tilbud. Her er Cadillacs glupe ingeniører (hydroformet chassis for eksempel) meget mer på linje med kollegene fra BMW som snakker om sideveis lettbenthet. Med det mener de at jo mindre masse som skal hives i sideretning, jo fortere og greiere går det å skifte retning.

Nå er det imidlertid mest den lineære lettfotheten det dreier seg om, representert ved akselerasjonstid i hundredeler av sekunder. Der spiller dessverre ikke vekten samme rolle, det er bare å pøse på med kubikk og kompressorer så er den biffen spist.

Cadillac - tro det eller ei - tilhører de du kan hive sideveis uten at den setter seg tungt ned over det ene forhjulet og ødelegger hele forestillingen. Og da jeg som kartleser klarte å villede min fører ut på en skikkelig toscansk grusvei, var det åpenbart at støtdemperne med sine magnetisk-styrte tryllekunstner også klarte å gjøre en kjempejobb.

Bilen er bra, det finnes en glimrende norsk organisasjon rundt US-veteranen Bergheim, men det er resten jeg ikke skjønner en meter av. Litt mer kan du forresten lese om dette i neste utgave av BIL.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside