Først publisert i BIL 6 - 2002.

Italdesign er vel flinkere til å la konseptbilene sine bli kjørt enn de fleste andre. Noen er som ferdige produksjonsbiler, andre er knapt kjørbare, men det tilgir du fordi de er enestående.

Calà som jeg kjørte sommeren 1995 var en av de virkelig kjørbare. En ekte lomme- Lamborghini og kunne kjøres som en – og nå blåser endelig Audi liv i dette V8 konseptet igjen. Den store Bugatti-limousinen som de foreslo i 1993 var det faktisk en fryd å tråkle gjennom tett Torino-trafikk med. Og med biler som Columbus, den enorme 2-etasjers van-limousinen, henter de gjester fra flyplassen. Buran, som er en tett Sportwagon på et Maserati 3200 GT understell, bruker far eller sønn Giugiaro når de skal en kjapp tur fra Torino til Frankfurt.

Men så er det biler som Structura, den svære VW W-12 motoriserte MPV’en med utenpåliggende aluminiumsstruktur – den så ut som en kjempestor Ducati Monster på fire hjul. Den tok det tid før de fikk i orden. Den skranglet og humpet da vi kjørte den, og det var mange av systemene som slett ikke virket. I noen av bilene sine legger de nemlig ned enormt ingeniørarbeid også, og da blir det straks litt mer komplisert.

Brera, den nydelige Alfaen fra Genève i år, tilhører også denne kategorien. Egen bærende konstruksjon, avansert materialbruk, egen bakstilling for bakhjulsdriften, litt Ferrari-kasse, litt Maserati-motor. Her er det masse praktfull ingeniørkunst som det ikke er lett å få øye på. Eksteriørt enda mer praktfull, noe man virkelig fikk demonstrert ved vårens Concours d’Elegance i Villa Este ved Comosjøen.

For første gang var det en egen klasse for konseptbiler. Brera vant suverent. En ting er at en bil tar seg nydelig ut der den står på en stand på en bilutstilling. Noe helt annet er hvordan den tar seg ut i naturen. Der sto den i en av Europas flotteste hager og bekreftet ganske suverent at vakkert godt kan bli mote igjen.

Men statisk er en ting – hvordan tar den seg ut i den tilstand den egentlig er bygget for: bevegelse? – Alt for tidlig, sa Fabrizio Giugiaro, kom ned i juni, da skal vi ha kjøring for noen utvalgte pressefolk. – Gamle venn..., sa vi.
– OK, sa Fabrizio, kom. Bæng sa det og plutselig hadde den bare revers i den elektronisk styrte kassa. Den gjorde seg bra i revers også, men det var liksom ikke det som var meningen.
–Stereoanlegget (også et fremtidsopplegg – høyttalerløst) mikser opp elektronikken, var første diagnose. – Vi prøver igjen i morgen.

En natts mekking, og husk, her er vi ved et av Europas fornemste samlingssteder for bilsnobber – champagne og kanapeer er mer på sin plass enn feilsøkere og fastnøkler – men Fabrizio synes det er moro at ting beveger seg, og morgenen etter gikk bilen fremover.

Hva skal vi si? Det skranglet, ting var løse, det var ikke snakk om å bruke antydninger av bilens teoretiske landeveismuligheter. Baksetet er bygd for en mutasjonstype jeg håper jeg aldri skal få oppleve å møte. Men turtelleren beveget seg, og speedometernålen, og vi hørte motor og dekk og utenfra var det bare å slå fast at hun var om mulig enda vakrere når hun var ute på gulvet og danset enn når hun sto langs veggen og ventet.

Og egentlig er ikke dette noe som kommer til å gjøre verden til et bedre sted å leve dette her, men Bil var med da Vakkert ble et tema på landeveien igjen. Og når vi sitter og mimrer om dette med kollegaer om femten år kan vi slå fast at jommen var vi først ute med den også.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside