Først publisert i BIL 5 - 2001.

Favorittbilen, spør jeg, – hvilken er favorittbilen din? Alle som skaper nye biler pleier å avlevere standardsvaret – den neste – på slike corny spørsmål.

Men siden jeg slett ikke var sikker på at han visste hva hans neste bil ville bli, og siden vi satt og kjørte hans håndbankede parafrase over en Porsche Boxster samtidig som han forsøkte å overbevise meg om at den var like rask som en Ferrari F50 – midt i ettermiddagsrushet i Torino, siden dette var svaret på hans drøm om noe hinsides den absolutte Porsche, hadde jeg godtatt at han hadde svart denne.

Han har mye annet å velge mellom, unge Alfredo Stola. Denne er en bil som til forveksling ligner en Boxster, men den har bare noen kvadratdesimeter karosseri felles med utgangspunktet. Dessuten er den eneste i verden og nesten uvurderlig. Akkurat som Abarth Monotipoen som står i kjelleren. Eller Fiat Dedicaen – enda et unikum. Eller en av de muntre Pandaene, som ikke er riktig one-off fordi Gianni Agnelli, Fiat eieren, eier den andre beach-buggyen. Dessuten står det en original, blå, Lancia Stratos der nede, riktignok uten venstre dør akkurat nå – plutselig glapp det – og en strøken Ferrari Dino, og mye annet rart.

Svak for Type 57
– Bugattien, svarer han, – den har alt. Da snakker han om en nydelig type 57 og alt er, i dette tilfelle, design, stil, kjøreegenskaper, vakker ingeniørkunst og dynamikk.

Skjønt dynamikk. Med en frontrute som så vidt rekker til nesetuppen, men som fra 90 og oppover sørger for at hyssingen ikke flagrer en gang, er det vanskelig ikke å tenke dynamikk her også. Men lavere vekt enn en Boxster og med 450 hester, sørger for reaksjoner. Eller kjøreegenskaper, 18 tommers felger med 225/40 foran og 275/35 bak er klister. Og stil er også noe man fort kommer på. For eksempel er det stil med en 3,7-liters nesten racermotor med så mye dreiemoment at 6 utvekslinger blir et overflødighetshorn det bare er å øse av. Vil man kjøre magert, starter man i andre og fortsetter i sjette, det går like bra, bare ikke like raskt. Skal vi ta med dramatikk også, blant adjektivene? Bremsene, som er hentet rett fra Brembos hyller reservert Ferrari F50, sørger for ingen ting før de er blitt skikkelig varme – og det kan by på en overraskelse eller to, for å si det mildt.

Rendyrket sportsbil
Dette er med andre ord en rendyrket sportsbil. Mer rendyrket enn de fleste. Riktignok er det dører i den, men det er omtrent der komfortavdelingen opphører. Bilen er bygget mager, her er ikke noe overflødig, skal den sammenlignes med noe annet i Porschefamilien må det være den gamle 550 Spyder som James Dean dessverre gjorde så kjent.

Men hvorfor denne bilen. Og hvorfor er vi her i det hele tatt? Dette er liksom ikke det typiske produktet fra en Torino-basert industrigruppe som har 15 fabrikker med 12-1300 ansatte spredt ut over hele verden, som gjør noe så kjedelig som å presse karosserideler til bilfabrikker i Brasil eller India, og som omsetter for gudene vet hvor meget, for her er vi inne i et typisk italiensk familiefirma, og er det noe de ikke kan, så er det å stave børs.

Her er Alfredo Stola daglig leder, og ikke bare hersker han over en rekke industribedrifter, han bestyrer også verdens største produsent av konseptbiler og prototyper. Så prøv å spør ham om den sølvgrå bilen, og han er på telefon til noe meget oversjøisk, samtidig som han må løpe opp i et av studioene for å løse et problem med en Lincoln konsept som skal debutere i New York om tre dager samtidig som han henter håndtegningene som “onkel” Aldo hadde laget av dagens bil, samtidig som han forklarer begeistret hvordan det tok 50 timer å maskinere hver felg ut av hver sin store aluminiumblokk.

Og så på med capsen og ut for å kjøre fort.

Kjapt visittkort
Da er det litt enklere å få sammenhengende setninger ut av kona, Maria Paola. Hun har jobbet sammen med engelskmenn i mange år og er cool. – Han kjeder seg fort, og så synes han det er morsomt å vise hva vi kan, forteller hun som svar på hvorfor den sølvgrå S-82 Spyder, som den er døpt, i det hele tatt finnes. – Alle våre egne biler, Dedica fra 1996, Monotipo fra 1998 og S81 fra i fjor, er bygget for å vise våre kunder at vi kan enda mer enn det de ber oss om.

Våre kunder vil i dette tilfelle si verdens bilindustri. Det er ikke mange fabrikker som ikke har fått sine offentlige konseptbiler eller hemmelige prototyper bygget her. En virksomhet som startet i 1919 og der en Lancia Lambda var det første store modellarbeidet. Tenk hvilken bok hvis Stola åpner sine hemmelige fotoalbum.

Typisk for denne visittkortproduksjonen sier hun fjorårets S81 var: – Det var Marcello Gandini, han som skapte den opprinnelige Stratosen, som kom til oss og sa at han gjerne ville vise verden hvordan en Stratos skulle se ut i dag. Vi sa “Ja Takk“ og bygget S81 etter de tegningene han la igjen. Byggemåten var imidlertid helt ny. Vi hadde utviklet et slags “Lego-system” som vi da fikk demonstrert. I dag bygger vi klinikk-biler, som fabrikkene bruker til å sjekke kundenes reaksjoner på forskjellige design, fortere og billigere enn noensinne.

Men helt typisk kan hun ikke kalle dette eksemplet. For alle de andre visittkortene har vært designet Aldo Brivarone, en pensjonert Pininfarina-designer med en rekke mesterverk bak seg.

Porschekarakter
Og nå kutter Alfredo inn igjen:
– Jeg har vært forelsket i Boxster siden den ble vist som konsept i Detroit i 1993. Nå fant jeg endelig ut at jeg også ville ha en, bare enda litt mer. Så jeg sa til Aldo at vi skulle ikke lage en bedre Porsche, det er det eventuelt bare Porsche som kan klare, men vi skulle lage en Stola med Porschekarakter. Den skulle være litt annerledes, den skulle ha diskrete finesser, den skulle vise til tradisjoner og samtidig peke fremover, men egentlig – og det er noe av det jeg tenker mer og mer på – egentlig ville jeg gjerne tilbake til den tapte Torinotradisjonen med ‘Fuori-Serie’”.

Fuori-Serie, utenfor serien, det var da kunden kom med et chassis fra Ferrari eller Maserati eller noe annet gromt, og så bygde en av de store Torinomestrene på et karosseri som fantes bare i ett eller en håndfull eksemplarer. Rosellinis Ferrari til Bergmann for eksempel. Men, Stolas S-81 som Kit Car?

For de kresne
– Jeg snakker eksklusivt. Jeg snakker veldig dyrt. Jeg snakker kunder som forstår hva det dreier seg om. Ikke kunder som har behov for å vise seg frem, men kunder som vet å sette pris på, som forstår, kvalitet. Se her, sier han og drar frem noe av høylyset. – Dette er vanlig, standard Porsche sølvgrå lakk. Men lakkarbeidet alene har tatt uker. Og det synes. Det er den type arbeid jeg skal selge. Hva tror du – er ti eller tyve et riktig antall?

– Som om vi ikke har nok å gjøre, sukker fruen i bakgrunnen, men er vel likevel den mest entusiastiske medspilleren Alfredo har her. Få henne til å fortelle om kjøreturer gjennom haglskurer og regnvær tvers gjennom Tyskland med komplett kalesjefrie biler, og du begynner å nærme deg en forsiktig forståelse av hva kjøreglede er.

– Og jeg snakker om direkte dialog med kundene, fortsetter han. Kunden skal komme hit, sammen skal vi skape bilen hans. Den skal bli som denne, men detaljene skal være hans.

Nesten alt nytt
Det skal bli spennende å se hvilke kunder han får. Underveldende er vel den nærmeste karakteristikken når vi bare ser på bilen. Selv om Alfredo Stola gir grafiske demonstrasjoner av alt det nye, med store armbevegelser, og forteller om et fresearbeide som går på mikron, må du bruke lupe før du oppdager at egentlig er alt endret i forhold til utgangspunktet. Bare den ene forskjermen, den uten tanklokket, og A-stolpen opp til der den ble kuttet, er tilbake av det originale karosseriet. Resten er håndforseggjort av Stolas mange håndverkere – de som ellers leverer det mest utsøkte arbeidet til Maybach-konsepter, eller til Nissans klinikkbiler.

Kanskje finner han ti eller tyve som forstår at flash egentlig rimer med trash og som samtidig vet å sette pris på kjøreegenskaper som går utenpå det meste. Folk som setter pris på å kle på seg en enestående bil og omgi seg med håndsydd skinn – og da snakker vi ikke om et sting pr cm – vi snakker om fire! og med brytere maskinert ut av din egen titanklump. Kunder som klarer å leke 50-årene Mille Miglia enten de har tatt med kredittkortet og en ledsager og er på vei fra Paris til Nice, eller er på vei til kiosken på hjørnet. Lekne mennesker med penger og sans. Jeg antyder forsiktig at det er kanskje lurere å satse på ti kunder enn på tyve.

Først ute
Samtidig er han omhyggelig med å presisere at det ikke er Porschekunder han er ute etter. – Porsche bygger sine biler bedre enn noen andre kan. Porsche vet godt at jeg har gjort denne utgaven, vi er verdens beste venner, og jeg vet de synes dette er moro.

Jeg glemte å spørre, men vi var nok de første utenfor familien som kjørte den nye bilen. Jeg glemte å se etter, men vi var nok i nærheten av 180 da det var fornuftig å bremse igjen – det var tross alt landevei. Og spesifikasjonsarkene er nok ikke laget, så ikke spør meg om teknikken.

På en måte kom bilen litt i bakgrunnen for det faktum at vi faktisk var til stede da italiensk karosserikunst igjen kom i salg. – Coachbuilt, sa che cosa significa? Coachbuilt! Fuori Serie? – han er heltent, enda mer stakkato enn vanlig, det er nesten så man kunne tro han gjorde det for penger. Hvilket det garantert ikke er.

Hvor mye har han egentlig investert i dette prosjektet? – Aner ikke. Hvor mye vil en replica koste? – Aner ikke, men kundene skal ikke betale for mine utviklingskostnader.

Hva er det som henger på veggen her? Da blir han plutselig mer konkret. – Malerier som har hengt hos Pininfarina, men som de solgte fordi de trengte veggplass. Berømte italienske malere fra femtiårene, alle med bilmotiv. Da ble det plutselig litt symbolsk. Pininfarina, femtiårene, da var det virkelig Fuori Serie. Stola, de samme maleriene 50 år senere, Nuove Fuori Serie.

Og på spørsmålet om hva S-83 skal bli, den må jo bli vist neste år, dersom rekkefølgen skal holdes, ble han helt konkret: – ....men det må du ikke skrive for de vet det ikke ennå. Du kan skrive at det blir en limousine på italiensk basis, en limousine verden aldri har sett maken til. Du kommer?

PS: Da vi kom hjem lå følgende mail og ventet:
Dear Jon,
I decided the max. number of my S82
editions will be 10,
Best regards, Alfredo

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside