Først publisert i BIL 6 - 2001.

Sannsynligvis hadde redaktøren en baktanke da han ba meg hente, kjøre og skrive om en Aixam. Muligens svevde det i bakhodet at det ikke var så meget galt jeg kunne gjøre med den, det var tross alt ikke så lenge siden jeg hadde gjort en av Bils dummeste operasjoner (Snurret med en Pagani).

Han hadde nesten rett, men det tok flere dager før jeg var ganske trygg i rundkjøringene. Ellers gikk det bra, man finner seg fort til rette med 45 km/t i toppfart, speilet sjekkes likevel ikke oftere enn på en motorsykkel, det stopper og styrer uten overraskelser, men selvfølgelig er akselerasjonen noe for seg selv.

Og det var der tilbudene kom. Hadde det ikke vært for et par hyggelige buss-sjåfører og en og annen måpende personbilist, kunne nok også denne artikkelen vært illustrert med et foto “til advarsel”. For det å stå å vente ved en rundkjøring, og så hive seg inn i en lomme som i en vanlig bil er mer en nok, det viste seg fort å by på problemer.

Akselerasjon?
Bilen akselererer som en gal til ca 5 km/t, men så er det bråstopp. Ikke før du er oppe i 30 kommer det en følelse av krefter tilbake. Rundkjøringteknikken er med andre ord blitt: Se deg for meget god tid i forveien. Legg inn info om trafikk i egen retning sammen med info om trafikk fra høyre og den som er inne i, og på vei inn i, rundkjøringen. Be computeren regne ut resultatene av alle disse variable. Juster din egen hastighet (lettere sagt enn gjort) slik at du hiver deg inn i rundkjøringen, og treffer det riktige hullet med en fart av 30- 35 km/t. Styr deg rundt og lat som du ikke merker det innbydende lille knekket du får fra bakstillingen. Du vet jo at bilen har bestått elgtesten også.

Men ellers var det faktisk bare fryd. Overraskende. For 25 år siden lånte jeg en Citroën varebil av bølgeblikkslaget for å kjøre frem og tilbake til 24-timers løpet i Le Mans. En slags botsgang fordi jeg var så privilegert med hensyn til variert og spennende biltransport. Dette var ikke noe tilsvarende. Faktisk var det en merkelig følelse av en ny form for frihet å kjøre dette som jeg så mange ganger har forbannet.

Noen av dere kjenner godt veien fra Drammen til Oslo. Gjennom to bommer og ferdig med den. Ca en halv time, og hvis du antyder at det ikke sto 120 på meteren innimellom, er du antagelig en løgner. Slik er det ikke med denne. For eksempel er motorvei forbudt, og om ikke siste del av Sjølystveien inn til Oslo er motorvei, er det ikke akkurat ønskestrekningen for 45 km/t. Vi (feil – det er forbudt å ha med passasjer hvis det ikke er et barn under 10 år) – jeg må med andre ord legge opp til en tur. Hvordan kommer man fra Drammen til Oslo uten motorvei.

Lett forbikjørt
Det blir helt gamle dager. Lierbakkene ligger der, Lierkroa der vi alltid stoppet, og i de lange oppoverbakkene oppdager jeg at i praksis er vi ikke den fartsdumpen jeg trodde.

Det er aldri mer enn fire biler bak, det tar et halvt sekund for en vanlig bil å kjøre forbi de få meterne denne bilen måler, og fartsforskjellen mellom oss og dem er så mye større enn når de for eksempel skal forbi en bil med campinghenger. At lastebilen som kom susende bakfra kanskje virket litt truende kom jeg ganske snart over. Brosjyren viser tross alt gode bilder av Aixamer som kollisjonstestes fra alle kanter. Alu-rammen virker stiv nok den. Derimot er jeg ikke overbevist om at setene gir den beste beskyttelsen mot nakkeslengskader – det er med andre ord et poeng å være oppmerksom bakover.

Det andre jeg oppdaget var at 12 cm vandring på gasspedalen faktisk hadde en hensikt. Frem til da hadde det vært litt krampaktig, enten gassen i bånn eller helt oppe. Men nå begynte minner fra en DAF 55, for 20 år siden, å komme tilbake. Samme type remdrift og samme muligheter til å regulere gassen slik at du hadde det perfekte forhold mellom turtall og utvekslingen på remskivene. 45 km/t holder jeg uansett turtallet, og uansett opp- eller nedoverbakke. 14 Nm er ikke så dårlig, vi snakker bare 350 kg + 30 prosent fører. I denne sammenheng blir 5,4 hk mindre interessant.

Nå er det ikke dermed sagt at det optimale er så lavt turtall som mulig. En tosylindret Kubota diesel som vel egentlig er mer på sin plass i en minigraver enn i en luksusbil (fjernstyrt sentrallås, elektriske vindusheiser, paneler av nesten-tre innvendig og, stereoanlegg), sørger for ganske mye rock’n rock ved lavere turtall.

På gamle tomter
Så der dro jeg i fin flyt innover mot hovedstaden uten å møte et eneste veiskilt jeg kjente igjen. Liertoppen? Kan noen si om det er på veien mot Oslo. På høyde med Asker ble rundkjøringsteknikken finpolert, på et par kilometer er det vel 24 rundkjøringer! I Sandvika kjørte jeg meg bort. Det pleide å være den lille hovedstaden i Bærum, og derfor Terra Prohibito for folk fra Akerselven. Nå har de hjælpe meg bygget tunneller og noe de kaller Sandvika Ring der! Utrolig hva man opplever utenfor motorveiene.

Og så: prøve å plotte veien derfra til Oslo Sentrum uten Sjølystvei eller Ullernchaussée. Det er sikkert ikke alle dere der ute som er lokalkjent, men når jeg sier Røa, vil noen nikke medfølende. Og når jeg føyer til 33 kilometer i stedet for 14 vil dere andre forstå hva jeg snakker om.

Men bunnlinjen er at selv om dette som vanligvis vil ta 40 minutter, tok over 2 timer, må følgende føyes til. At “vanligvis” betyr med bil. Skulle du tatt buss og tog og buss ville det tatt enda lenger tid. Og denne lille saken brukte et og et halvt fingerbøl diesel. Offentlig kommunikasjon ville kostet deg ca 150 kroner, litt mindre på Honnør.

For hvem som helst?
Og her er vi vel ved kjernen. Dette er ikke noe alternativ til bil (selv om den også kan registreres og brukes som bil, men hvem er så sprø?). Den kjøpes i stor grad av enker, der ektefellen har sørget for frakten. Og det låter da selvfølgelig også helt kål at eldre mennesker uten noen form for trening kan sette seg inn i denne og bevege seg rett ut i trafikk som kan være ganske drepende. Eller at han som er fratatt lappen på grunn av illebefinnende setter seg inn i disse og kjører (uansett hvor lite lovlig akkurat det måtte være). Men slikt skjer da også oftest på steder med liten trafikk og nesten ikke noe offentlig kommunikasjon. Og det er ikke noe i statistikken som sier at disse er spesielt ulykkesutsatt.

Nå later det da også til å bli en slags orden på det hele. Vi må huske på at dette fenomenet startet som en slags reaksjon på at politiet i Paris begynte å skrive ut parkeringsbøter. Så fant noen et smutthull, der han kunne bygge firehjuls mopeder.  Poenget var at de var uten registreringsskilter, og kunne dermed ikke bøtelegges. Så ble det registreringsplikt for noen år siden og dermed kom det hele inn i mer ordnede former under et kjøretøybegrep som heter Quadricycles i EU.

EU-tilpassing
På grunn av EØS-avtalen måtte Norge godta disse bilene, men det virker som myndighetene ble tatt på sengen. For eksempel kan 16-åringen kjøre disse i dag, det er det ikke sikkert han eller hun kan etter 2003. Nå er de sertifikatfrie, men en form for opplæring ligger like under overflaten, klar til å dukke opp. Først var de avgiftsfrie, så ble det krevd avgifter, men nå er de avgiftsfrie igjen. Det er imidlertid et EU-arbeid på gang for å få orden på disse greiene, og de reglene vil nok vi også henge oss på.

For meg er jo ikke dette den aktuelle transportformen (ennå). Derfor blir det fort til at jeg ser på det fra den kuriøse siden. Men det å sitte inni noe som er 2,6 meter langt og 1,4 meter bredt, i Oslotrafikken, med busser og drosjer og matpakkebiler på alle kanter, og ikke kunne kjøre fortere enn 45 (noe skiltet bak også forteller tydelig) og så komme bak akkurat de samme bilene ved hvert trafikklys fremover, da begynner jeg egentlig å lure på hva man egentlig driver med. Jeg blir litt arrogant, kliner meg inn der ingen andre får plass, sperrer for større biler som synes dette går alt for sakte (jeg har like mye rett til å være her som du har, din BMW!) og fryder meg når jeg en og annen gang kan bryte fartsgrensene i 40-soner.

To problem imidlertid: Alle avtaler må gjøres med meget rommeligere tidsmargin enn jeg er vant til, i stedet for kvart på, er jeg der kvart over. Og: hvilken vei skal jeg velge tilbake til Drammen?

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside