Beetle - ingen Boble

PRØVEKJØRT: Beetle heter den nye «Bobla». Men er det egentlig en Boble? Og hva, om noe, er det som gjør den så spesiell?

Erik Wale
// Prøvekjørt // BilNorge.no // 03-03-1999 // 11:40


Mediainfo	Abonnement

Først publisert i BIL 3 - 1999.

Da vi hadde en kort omtale om den nye Beetle i fjor sommer, skrev jeg at aldri før har jeg blitt gjenstand for så mye oppmerksomhet i en bil. Vel, da jeg kjørte en Beetle igjen rundt juletider, gjentok det samme seg. Bare litt verre. Kanskje fordi denne bilen var rød.

Hvis vi ser bort fra den noe overveldende oppmerksomheten man blir utsatt for, er ikke en kjøretur i Beetle veldig forskjellig fra en kjøretur i for eksempel en Golf. Formen på karosseriet gir riktignok en spesiell utsikt fra førerstolen. For det første er det langt frem til frontruta. Dashbordet er flatt på toppen og strekker seg en halvmeter fremover. Synsfeltet fremover er noe smalere enn det de fleste vil være vant med. Nesten litt tunnelsyn.

Det andre man fort legger merke til, er takhøyden. At den er svært god, er ikke å overdrive. Størrelsen på sideruta er deretter, så det slipper inn mye lys i Beetle. Beetle har alle instrumenter plassert inne i et stort og rundt speedometer som sitter rett foran sjåføren, akkurat som tidligere Bobler. Den har også plass til fire personer, plassen i baksetet er så vidt akseptabel for voksne, akkurat som før. Derimot er bagasjerommet mye større. Og siden det befinner seg bak, er det mulig å legge ned bakseteryggen. En stor bakluke gjør det da mulig å laste inn for eksempel et middels kjøleskap.

Men Beetle har, bortsett den generelle fasongen, ingenting til felles med VW Type 1. Beetle er nemlig basert på siste generasjon Golf, hvilket er årsaken til at kjøreopplevelsen heller ikke er så forskjellig. Slektskapet kommer til uttrykk i tverrstilt firesylindret rekkemotor foran, forhjulsdrift, Mac Pherson hjuloppheng foran og et sporkorrigerende hjuloppheng bak med spiralfjærer. Batteriet befinner seg i motorrommet og ikke lenger under baksetet. Tunge personer har forårsaket mange branntilløp i Bobler når de har sunket ned i et slitt baksete og presset fjærene i setet ned på batteriet, med påfølgende kortslutning som resultat.

Ingen folkevogn
Til tross for alle disse utmerkede egenskaper kan jeg ikke helt fri meg fra følelsen av at man blir lurt hvis man kjøper en Beetle. Inntrykket av at bilen drevet frem av en beregnende markedsavdelingen slipper ikke taket. For den som har kjørt en Boble før, vil ikke kjenne seg igjen. Heldigvis vil vel andre si.

Mange vil nok være uenig i ovennevnte påstand og påpeke at Beetle er en naturlig videreutvikling av Bobla. Men det er ikke riktig. «Folkevognen» lever videre i form av Golf. For Golfen er praktisk, rommelig og relativt rimelig transport for folk flest. Den fører dermed grunntanken med folkevognen videre. I Beetle er det bare utseendet som er ført videre. Men det er kanskje det folk er på jakt etter. Vil du ha en bil som skiller seg ut, er det få biler som kan ta opp konkurransen. I løpet av den uken jeg fartet rundt med bilen opplevde jeg å bli tilsnakket nesten hver eneste gang jeg parkerte og folk på bussholdeplassen pekte når jeg kjørte forbi. Og noen lo. Tydeligvis har de fleste et forhold til Bobla som gjør det akseptabelt å kaste fra seg noen hemninger. For det er få som vil titte langt etter en Porsche eller Ferrari. I alle fall åpenlyst.

De fleste mennesker har et forhold til Bobla. For svært mange har den vært deres første bil. Og her er vi inne på grunnen til folkevognens langvarige popularitet. Den har alltid vært det billige alternativet. Både som ny bil og som brukt.

Ugrei fortid
Folkevognen så dagens lys i Tyskland i 1934. Konstruksjonen sto Ferdinand Porsche for. Men drivkraften bak folkevognen, eller «Volksauto» som var det første offisielle navnet, var Adolf Hitler. VWkonsernet er i dag ikke særlig stolt av sistnevntes innsats.

Det var riktignok ingen folkevogn Porsche hadde klar i 1934, men en NSU 32 prototype. Men i NSU 32 hadde Porsche grunnkonseptet klart; et aerodynamisk karosseri og en firesylinderet luftavkjølt boksermotor plassert lengst bak. Hjulopphenget var enkelt. Torsjonsstaver sørget for fjæringen både foran og bak. Da 1302 kom i 1971 fikk den Mac Pherson forstilling med fjærben og spiralfjærer. Folkevognen er den bil som har beholdt utseendet sitt lengst. For selv om de forskjellige prototypene fra 30-tallet ikke er direkte identiske med dagens Brazil-produserte folkevogner, er det ikke vanskelig å se slektskapet.

Enkle løsninger
Ferdinand Porsche valgte en luftavkjølt motor fordi denne var enkel og billig. Som han skal ha sagt: – En motor uten vann kan hverken koke over eller fryse i stykker. Luftkjølingen fungerte også bedre jo høyere hastighet man holdt, noe som var helt ypperlig for de nye Autobahns som ble bygget i Tyskland den gang.

Den annen verdenskrig satte stopp for planene om en Volksauto. Men etter krigen var det mangel på biler i Europa, og selv om VW-fabrikken i Wolfsburg var sterkt skadet etter flere bombeangrep, ble det produsert 10.000 Bobler i 1946. Skjønt, navnet Boble (eller Beetle) bet seg ikke fast før mot begynnelsen av 50-tallet. Det var det britiske forsvaret som hadde kontroll med fabrikken de første årene etter krigen, før tyske krefter igjen fikk overta. De første etterkrigsbilene var i hovedsak 1938-modeller. Produksjonen økte raskt og allerede i 1950 var årsproduksjonen oppe i 82.000 biler. Deretter gikk det bare en vei selv om det tok litt tid før Bobla tok helt av i USA. Frem til i dag er det produsert over 20.000.000 Volkswagen Type 1.

Det var verre før
Tiden leger alle sår, heter det. Jeg har nemlig stort sett gode minner fra min tid som eier av en 72-modell VW 1302. Men det første som slår meg når jeg setter meg bak rattet i folkevognentusiast Lars Solbergs VW1303S, er støynivået. Den luftavkjølte boksermotoren er definitivt ikke lydløs, og selv om 1303 (som var den siste modellen av folkevognen som ble solgt i Norge) har ekstra støydemping, er støynivået langt over det man er vant til fra dagens biler. Kjøreegenskapene i moderat hastighet er derimot ikke ille. Man sitter godt i stolen og holder i et stort ratt. Akselerasjonene er ikke all verden, selv om motoren i 1975 var vokst til 1.584 ccm og effekten var oppe i hele 50 hk.

Som jeg nevnte er den gamle Boblas kjøreegenskaper slett ikke dårlige. I moderate hastigheter, vel og merke. Men med motoren bak og et primitivt bakhjulsoppheng, var bakenden svært ivrig på å skli ut i sving. Heldigvis er fartspotensialet i Bobla heller beskjedent, så dette var ikke et stort problem for hverdagsbilisten. Og står minnet meg bi, er det bare de aller første japanske blikkboksene som har kommet dårligere ut en Bobla i kollisjonstester. Nei, det er ingen fornuftige grunner til å ønske seg tilbake bak rattet i en Boble. Men den hadde personlighet.