Først publisert i BIL 9 - 1998.

Stola er vel kanskje ikke det navnet som dukker opp først når barna skal underholdes og man leker «Mitt skip er lastet med» og skal nevne store og spennende aktører i bilbransjen som begynner på S.

Men prat med Einar Hareide, vår norske Saab-designsjef, og han forteller hvordan dette Torino-selskapet håndbygger prototyper fortere enn han klarer å tegne dem. Snakk med Bruno Sacco, designsjefen hos Mercedes, og han nøyer seg med å peke på en Maybach-prototype eller en F 300, «den krengende trehjulingen» for å demonstrere hvilket praktarbeide de gjør. Eller snakk med en av de mange japanerne (hvorfor vil de helst ikke fortelle at de trenger hjelp til spesialisert arbeide?) som forteller om hvordan fru Stola tar dem med hjem og koker hjemmelaget Piemontemat for dem når de har bodd på fabrikken i tre uker for å følge et prosjekt gjennom prosessene.

Verdensomspennende
Stola er en av de mange spennende bakgrunnsbedriftene som får bilbransjen til å snurre og gå. Og dersom den bare hadde vært et verksted full av fiffige håndverkere, som kan ta en kritt-tegning på gulvet, eller et antall kompliserte digitale signaler, og forme dem om i nydelige former – i metall eller kunststoffer – hadde den bare vært enda en av de mange italienske trylleriene.

Men når vi i tillegg snakker en rekke fabrikker, og karosseripresser på opp til 1600 tonn med 6 meter åpning og 1800 ansatte over hele verden, hvilket blant annet vil si nord & sør Amerika, India og Japan, da snakker vi plutselig om noe litt mer.

Og når vi samtidig forteller at bestefar Alfredo Stola bygget karosserimodeller for Vincenzo Lancia allerede i 1921, da begynner det hele å bli ganske morsomt.

Historien er ganske grei den. Alfredo Stola begynte i en annen ende av karosseribransjen enn folk som Castgna, Alessio eller Farina. Han startet i produksjonsenden – i 1919. Et modellverksted, der produsentene dels kunne få et inntrykk av hvordan karosseriet tok seg ut, dels kunne få produsert det verktøyet som var nødvendig for å få fabrikasjonen i gang. Han betjente mange; Diatto, Chiribi, Ansaldo og ikke minst Lancia er navn som dukker opp.

I italiensk ånd
Da Alfredo døde i 1960 hadde selskapet 60 ansatte og 3 sønner som overtok. Det hele tok fart, først ga en praktinnsats på Fiat 850 coupé gjenklang i bransjen slik at man tidlig på 70-tallet kunne nevne kunder så forskjellige som NSU, Isuzu og American Motors. Det var ikke lenger et isolert snekkerverksted i et hjørne av Italia vi snakker om.

Det hele utviklet seg. Fra å hjelpe til med å konstruere karosseripresser ble man for eksempel underleverandør, med just-in-timeleveringer til bilfabrikker. Fra å utvikle jern på grunnlag av tegninger man fikk oversendt, begynte man med rent konstruksjonsarbeid selv.

Fremdeles i italiensk ånd, som rent familieselskap. Nå begynte nevøer å dukke opp også, og det hele fungerer overraskende smertefritt. Sannsynligvis fordi alle har sine spesialområder, og alle er enige om at pengene skal pløyes tilbake i bedriften. Det er ikke tøv: sosial samvittighet begynner faktisk forsiktig å bli et begrep, også hos unge italienske bedriftseiere.

Familiebedrift
Hovedpersonen i dag er Roberto Stola (sønn av grunnleggeren), og hans nevø Alfredo. Og ikke minst Alfredos kone, Maria Paola, med flytende engelsk, glitrende kokekunster og skolemoden sønn på 6 som bare er interessert i farens nye Harley, «biler er tøv».

Hun tar seg av den utadvente virksomheten, og den har fullstendig har tatt av. «Til bilutstillingen i Torino i 1996 hadde jeg sveivet opp 450 pressemeldinger. Så i år gjorde jeg klar 600 – og gikk tom etter halvannen time!». At dette er i ferd med å bli en heldagsjobb hadde hun nok ikke regnet med. «Vi har mange kvaliteter, og mye vi ønsket å fortelle våre eksisterende og potensielle kunder om», forteller Alfredo Stola. «Så spurte vi oss selv om hvordan man best kunne fortelle det. Ved hjelp av glansede brosjyrer? Ved hjelp av gode referanser? Ved hjelp av munn-til-munn metoden? Så fant vi ut at det beste hadde kanskje vært at vi selv bygde et produkt som viste hva vi kunne, hele veien, og så brukte vi det som visittkort».

Lekkert visittkort
Vi har nettopp vært i Torino og kjørt det hittil mest forseggjorte visittkortet. Det var den bilen de viste på sin stand i år, under navnet Abarth Monotipo. En av de mest gjennomarbeidede prototype/conceptbil/hvasørenskalmankalledet? vi noensinne har vært borti.

En bil som er konstruert fra bunnen og opp, riktignok er motor og drivverk hentet ned fra hylla, men også de bitene omhyggelig modifisert. Resten er nytt hele veien, og ikke en tanke på å konstruere noe av det. Alt er bare gjort for å fortelle hvor flinke de er.

På mange måter er dette en «bordet fanger» situasjon. I alle år hadde de ligget lavt, gjort nydelig arbeid for andre. Så var de så sleppkjefta at de nevnte at en Panda Beach, en conceptbil på Torino i 1992, vel egentlig var deres. Den vakte en smule oppsikt, men enda større oppsikt vakte den Barchettaen som Maggiora viste i 1994 da 9 designere var invitert til å presentere sin oppfatning av Punto. Maggioras bil var tegnet av Fiats egne designere, og det var Stola som hadde bygget den. Da fikk de virkelig et navn. Såpass mange begynte å prate om dette firmaet at «da det begynte å nærme seg Torino-utstilling 1996 begynte mannen min å vake hvileløst omkring», forteller Maria Paola.

Pizza-møte
Til slutt kunne han åpenbart ikke dy seg. Han tok med seg en gammel venn, «onkel» Aldo, til et pizzeria der de snakket om saken. Alfredo ville at de skulle bygge en helt egen bil, og han ville at Aldo Brovarone skulle tegne den. Brovarone hadde allerede vært pensjonist i mange år, etter en helte-karriere hos Pininfarina der han blant annet hadde begått den opprinnelige Ferrari Dino.

Alfredo hadde også en annen fordel: «Vi hadde jo bilen, Fiat Barchetta er vår.» Chris Bangle – den gang designsjef hos Fiat, fremdeles med punker-tendenser, i dag ditto hos BMW, men med pin-stripe dress og velpleiet skjegg – kom med tegningen av karosseriet. «Vi gjorde hele kontruksjonsarbeidet, så den bilen kjente vi».

Pizza-møtet endte med den klassiske skissen på en serviett, i dag oppbevart i Maria Paolas private album – dagen etter møtte han på fabrikken og gjorde ordentlige tegninger, og det hele ble utført i godt gammeldags håndverk. 50 dager var alt det tok, og Dedica, som bilen ble døpt, er en juvel. 2 år og nesten 10.000 km. senere – den ser like fresh ut. Og selv om det ikke gikk mer enn 450 press releases, bilen ga slik gjenklang at dette måtte følges opp.

Denne gangen ble det planlagt, i god tid faktisk – halvannet år før årets Torino-utstilling satte man igang.

Igjen designet av onkel Aldo, og her har han tatt av totalt. Styling-spor fra i hvert fall fem historiske milepæler finner vi. Etterhånden som Baashus jobber seg innpå bilen, øker beundringen – også for linjeføringen. Men det er ikke den som er hovedsaken: et av Stolas slagord er «Ingen styling» – de har til og med laget klistremerker med dette ordspråket og tegning av en brukket blyant.

Hovedsaken er at her var poenget i enda større grad å demonstrere konsernets muligheter. Nå var det ikke de solide håndverkstradisjonene som først og fremst skulle frem heller, men mulighetene for den mest moderne teknologien og de mest avanserte materialene.

355 uoppdragne hester
Her har man et flunkende nytt kjøretøy, konstruert fra bånn, med kullfiber-chassis bakt i egen autoclav, der det også leveres biter til kunder som Minardis F1-team, med egenutviklet opphengning, og med hjemmetrimmet 2 liters motor på over 300 hk.

Helt fra starten av var det klart at Fiat lot dem bruke Abarth-navnet, sponsorer stod i kø for å hjelpe til (en nydelig 3-sjikts orangeaktig lakk fra Glasurit har ikke bare vist seg å by på fenomenale optiske virkninger, men 3 kvarters haglskur, da ekteparet var på vei hjem fra Ingolstadt med den, viste også tydelig at lakken har overlegne mekaniske egenskaper), og underleverandører spyttet i. For denne er ganske annerledes ambisiøs enn Dedica, og selv i et familieselskap som Stola skal pengene skaffes til et slikt prosjekt. Det er ikke nok at junior synes at det er en gøyal ide.

Det vi har her er en tett to-seter med tak over, på 230 cm akselavstand. Alle fire hjul sitter på fjærben som også er designet og bygget av Stola, sammen med alle chassiskomponentene. Forhjulene driver, eller man kan kanskje si at de driver og spinner, i øyeblikket er det 355 ikke særlig veloppdragne hester som kjemper seg ut fra den 2 liters turbo-matede Lancia Integrale-motoren. Selv med 265/35-18 dekk er det et problem – også fordi hele kjøretøyet bare veier i underkant av 900 kg. Da blir det litt begrenset kraftoverføringskapasitet gjennom to hjul som attpåtil skal styre.

På den annen side: dette passer glimrende til Abarth-navnet. Den gang Abarth var egen fabrikk, med en flyplass rett utenfor fabrikkporten, var prøvekjøring av snøftende, temperamentsfull beist, som man med en gang visste kunne temmes til stolte fullblods, en av livets hyggeligere rutiner. Forskjellen var bare at her befant vi oss midt i tjukkeste Torino-trafikken – 40 varmegrader ute, et air-condition anlegg som hadde paja og vinduer som var forseglet. Svette håndflater?

Rå representasjonsbil
Selve bilen er en blanding av plater og plast. Rammen er bygget opp av stålplater, lokalt forsterket med, og kledd med et karosseri av, kullfiberarmerte plastmaterialer. Tak og vinduer er av et polycarbonat, som også demper varmeopptaket.

Riktignok har interiøret en del Fiat-biter, men for det første ser det så rått ut, for det andre er det hele så funksjonelt, at her befinner man seg i et skreddersydd førermiljø som den mest velrenommerte bilprodusenten kunne vært stolt av.

Bilen er fullstendig uferdig, etter Torinoutstillingen i april har tiden gått med til å justere motor, finstille opphengningen, finne de riktige bremseskiver og bremsebelegg, i det hele tatt få den så ferdig at den kan brukes som firmaets representasjonsbil. «Vi kommer til å bruke den til å hente kunder fra flyplassen med», forteller Maria Paola - som selv bruker den to år gamle, bare 262 hesters, Dedica hjemme. «Glimrende å svippe ned til supermarkedet med», sier hun.

Lovende aperitiff
Det er med andre ord ikke rettferdig å vurdere det dynamiske – vi er ganske sikre på at selskapet har kompetanse til å gjøre dempingen litt mykere, for eksempel. At det nå kjentes ut som å skli ned en lang trapp på akebrett, må bare tas som krydder i en utrolig lovende aperitiff.

Men hva vi kan er å slå fast at her er det muligheter for noe virkelig dramatisk. Og hva vi kan ønske oss er følgende:

I år var vi nede og kjørte en glimrende, helt produksjonsklar hvis noen skulle ønske det, bil som ble vist på Torino for to år siden. Pluss en forholdsvis uferdig, men ganske meget mer hårete prototype som ble vist i år. Om to år, håper vi, kan vi komme ned og kjøre en helt ferdig Monotipo, og en enda mer brølende og uoppdragen ny conceptbil bygget av de samme folkene, og motivert av den greie italienske holdningen: at bil er gøy.

STOLA ABARTH MONOTIPO:
Motor: 4-sylindret rekke-motor med to overliggende kamaksler, fire ventiler pr. sylinder og turbo m/ladeluftkjøler. 1995 ccm. 246 kW (335 hk) v/6.500 o/min.
Transmisjon: Firehjulsdrift. Femtrinns gearkasse.
Bremser: Ventilerte 355 mm skiver foran og ventilerte skiver bak.
Dekk: Foran 265/35WR18 Goodyear Eagle F1.
Mål: Lengde: 445,0 cm. Bredde: 188,0 cm. Høyde: 120,0 cm. Akselavstand: 229,5 cm.
Egenvekt: 870 kg.
Aks. 0 - 100: ca 5,0 sekunder.
Toppfart: 290 km/t.
Motor og drivlinje stammer fra Lancia Integrale.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside