Først publisert i BIL 8 - 1999.

Det er merkelig hvor lenge et rykte kan henge ved et bilmerke. Selv om Skodavitsene ikke er like populære som Ladavitsene, ligger de på lur, og det skal overraskende lite til før de lokkes frem. Om vitsene var berettiget tidligere, har de ikke samme aktualitet i dag. I følge ansatte hos importøren, er det faktisk færre som klager på nye Skoda enn det er som klager på nye Volkswagen.

Akkurat dette siste kan har flere grunner; en er at det faktisk er færre feil på Skodas biler, en annen kan være at de som kjøper Skoda stiller med mindre forventninger enn dem som kjøper Volkswagens modeller og derfor er mer tolerante når det gjelder mindre feil og mangler.

Vår testbil hadde allerede tilbakelagt 20.000 km da vi overtok den, og den bar på enkelte områder preg av det. Blant annet hadde den fått noen mindre karosseriskader, hvorav noen er reparert, mens andre fortsatt er synlige. Interiøret er derimot overraskende lite preget av at bilen er godt brukt, og i forhold til de første Octavia-modellene gir interiøret et bedre inntrykk med tanke på finish.

Harde seter
Interiøret har Volkswagenpreg, men Octavia har litt billigere materialtyper enn for eksempel Golf og Audi A3, som bygges på samme lest. Førerplassen er oversiktlig og funksjonell. Instrumentene er store og lettleste, men reflekser kan av og til være litt plagsomt. Alle betjeninger er plassert foran sjåføren og de fleste bryterne kjenner vi igjen fra Volkswagen/Audi.

Fireveis regulering av rattet og høyderegulering av førersetet er standard, og med en god fothviler til venstrefoten, er det lett å finne en god kjørestilling. Komforten er derimot ikke like imponerende. På korte turer fungerer setene uproblematisk, men på langtur merker en godt den litt for harde stoppen i ryggen. Finjustering av korsryggstøtten hjelper litt, men Skoda bør vurdere om de ikke kan bruke en litt mykere stopp i det ytterste laget av setetrekket.

Setene gir god sidestøtte til lårene, men bredden mellom seteryggens sidevanger er litt for stor. På svingete vei savner vi derfor litt bedre sidestøtte til ryggen. Midtarmlene er standard i Octavia SLX. Med manuell gearkasse har det en tendens til å være i veien ved gearskift. Vipper du det opp, er det tilsynelatende ute av veien. Men armlenet er festet i midtkonsollen og følger derfor ikke med når førersetet skyves bakover. For dem som har førersetet langt bak, er armlenet derfor i veien også når det er oppfelt.

God plassutnyttelse
Også passasjerene sitter hardt. Forsetepassasjeren har identisk sete med sjåføren, med svak sidestøtte til ryggen og hard stopp. Også baksetepassasjerene sitter forholdsvis hardt og klaget over for hard stopp. Baksetet er utformet som en toseter, uten at de to sitteplassene har for god sidestøtte. Det brede midtarmlenet er derfor velkomment. Tre personer i baksetet sitter forholdsvis trangt, og den som sitter på midtplassen, sitter høyt og er avhengig av sine to medpassasjerer for å ha noen som helst form for sidestøtte. Midtplassen er ikke tilgodesett med hodestøtte og har bare topunkt sikkerhetsbelte.

Plassmessig har Skoda fått til en god løsning. Forseteplassen er et hakk bedre enn i for eksempel Golf, Astra og Focus, og når det gjelder benplass, faktisk på nivå med Passat.

Dobbelt gulv
Også når det gjelder benplass i baksetet er Octavia på nivå med konkurrentene i kompaktklassen. Avstanden fra forseterygg til bakseterygg med en 175 cm lang sjåfør er 72 cm. Samme mål for Focus sedan og Bora er 70,5 og 69,5 cm. Octavia stasjonsvogn har høyt baksete, likevel er takhøyden god. Bakdørene er brede, og inn- og utstigning er derfor enkel. Bagasjeavdelingen virker svært godt gjennomtenkt. SLX-modellen har dobbelt gulv. Dette er en løsning som gir mulighet til å gjemme unna ting og tang som du gjerne vil ha liggende i bilen, men helst vil slippe å se, samtidig som du ved å fjerne gulvet øker høyden i bagasjerommet med 11,5 cm. Med dobbeltgulvet på plass, får du flatt bagasjerom helt frem når du legger ned baksetet.

Gardinen over bagasjerommet er plassert høyt slik at du har god plass i bagasjerommet også når gardinen er trukket for. Octavia leveres ikke med takrailer og taklasten er begrenset til 75 kg. Nyttelasten er ikke imponerende for en stasjonsvogn, men heller ikke unormalt dårlig. Med fem personer i bilen er det fortsatt 140 kg igjen til bagasje.

Med 1.325 kg egenvekt er ikke Octavia noen lettvekter. Med 1,6-literen med 100 hk skal du ikke ha for store forventninger verken når det gjelder akselerasjon eller trekkraft. 0 til 100 km/t på 13,5 sekunder er likevel nok til å henge med i det hektiske trafikkmiljøet du finner i og rundt hovedstaden, og tilstrekkelig til at du har rimelig grad av smidighet når du skal ut på trafikkerte hovedveier.

Motoren er ikke blant de mest akselerasjonsvillige, men trekkraften er likevel god. Delvis takket være et gunstig dreiemoment, men like mye takket være en forholdsvis kort utveksling. Motoren jobber derfor godt i femtegearet, og du kan ha et relativt avslappet forhold til gearspaken. Motoren føles faktisk vesentlig kvikkere enn våre målinger viser, hovedsakelig på grunn av at den har god respons ved gasspådrag på mellomregisteret. Sammenligner vi med den Volkswagen Bora 1.6 vi kjørte i forrige Bil, er Octavia nesten 90 kg tyngre og ligger etter i alle akselerasjonsmålingene. Den henger heller ikke med en Passat 1.6, og de to Volkswagenmodellene har samme motor som Octavia.

Som sine tremenninger med Volkswagens 1,6-liters 100-hester, er heller ikke Octavia spesielt sparsom når det gjelder bensin. Forbruket er likevel høyst akseptabelt. Snittet for hele vår testperiode og etter drøyt 4.000 tilbakelagte kilometer endte på 0,77 l/mil, med 0,66 som bestenotering på langkjøring uten tanke på sparekjøring.

1,6-literen er en villig krabat som drar turtall uten protester samtidig som den er overraskende sterk på lave turtall. Mange er blitt lurt av motorens kraft helt fra tomgang og trodd at de hadde en 1,8-liter under panseret. Eneste negative nykke vi opplevde ved denne motoren, er en liten tendens til at elektronikken kan overta styringen og gi ujevn gange ved kjøring i lav hastighet.

Mye hjulstøy
Komfort er ikke Octavias sterkeste side, først og fremst på grunn av de harde setene, men også som følge av mye støy fra hjulene. Hjulstøyen kan sannsynligvis reduseres ved å montere dekk med lavere hastighetsmerking. Med 1,6-litersmotoren kan Octavia utstyres med dekk med hastighetsmerking T (190 km/t), dekk som normalt gir merbart mindre hjulstøy, spesielt på grov asfalt, enn de V-merkede (240 km/t) dekkene Octavia leveres med fra fabrikken.

Dekk med hastighetsmerking T vil sannsynligvis også dempe vibrasjonene fra veien bedre. På grov asfalt og på grusvei merkes nemlig vibrasjonene fra veibanen ganske godt. Octavia har forholdsvis fast fjæring og demping. Over de store ujevnhetene er den likevel behagelig, men de små og skarpe ujevnhetene merkes godt. Sammen med moderat krengning gir det et sportslig inntrykk.

Den fast fjæringen gjør at den tåler den lasten den er beregnet for uten at kjøreegenskapene påvirkes i for stor grad. Octavia føles sikker både ved normal svingkjøring og i kritiske manøvre. Bremseegenskapene holder også mål. 30 meter bremselengde fra 80 km/t er ikke mer enn gjennomsnittlig. Styringen er godt balansert og gir tilstrekkelig styrefølelse enten det er glatte vinterveier eller bar asfalt under hjulene. Styrepresisjonen er det heller ikke noe i veien med, og sammen med den forholdsvis faste fjæringen, bidrar også styringen til Octavias litt sportslige karakter. Styreresponsen vil nok lide nok ved bytte til dekk med lavere hastighetsmerking, men ikke så mye at noen vil oppfatte styringen som upresis eller myk.

Mye utstyr
Utstyrsmessig er det ikke mye man savner i Octavia SLX. Har mann behov for å bruke baksetet som treseter, vil jeg nok likevel notere hodestøtte og trepunktsbelte på midtplassen som minus. Sammenligner vi med de fleste konkurrentene i denne klassen, fører vi også de manglende sidekollisjonsputer på minuskontoen. En takrail ville også vært på sin plass og gjort det enklere å montere lasteholdere. Ellers er det meste på plass, inkludert lettmetallfelger, antispinnregulering og klimaanlegg.

Med en prislapp på 217.500 kroner er ikke Octavia 1.6 SLX på noen måte prisleder, og vil du ha fjernstyrt sentrallås koster det 1.200 kroner, sidekollisjonsputene må du betale 3.450,kroner for. Men plukker vi av litt utstyr, blir prisen straks mer konkurransedyktig. En Octavia 1.6 LX koster 188.400 kroner. I LX-versjonen går du blant annet glipp av antispinnregulering, nett for sikring av bagasjen, lister på sidene, lakkerte speil, aluminiumfelger, sentrallås, kjørekomputer, elektriske vindusheiser og elektrisk regulering av sidespeilene og dobbelt gulv i bagasjerommet.

Skoda har oppgradert Octavia når det gjelder finish siden vi første gang kjørte den, og dagens bil gir et godt førsteinntrykk. Samme kvalitetsfølelse som for eksempel Golf og Passat gir den likevel ikke, og spesielt på dårlig vei hadde vår testbil en del knirking fra baksete og bagasjerom. Hele det innvendige panelet på bakluken hadde også løsnet. Det er festet med plastklips og det hjalp lite å trykke det på plass. Når luken var lukket og åpnet to - tre ganger hadde panelet løsnet igjen. Et par skruer ville nok være på sin plass.

Selv om finishen ikke er helt på høyde med Golf og Bora, gir Octavia et godt inntrykk og det er ofte ingen sammenheng mellom finish og driftssikkerhet. Stasjonsvognen er praktisk og rommelig i bruk. Hvis Skoda monterte dekk med lavere hastighetsmerking og tok i bruk litt mykere stopp i setene, ville også komforten bli merkbart bedre.

Kjøremessig har Octavia en karakter som ligger tett opp til for eksempel Golf. Den er lettkjørt og gir til tross for litt dårligere finish enn Golf, et påkostet og robust inntrykk. At den har et av de peneste stasjonsvognkarosseriene i denne klassen, er vel heller ingen ulempe så lenge resten stemmer.

- Tekniske data for testbilen

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside