Forsiden | Firmabilskatt 2021/2022 | Bilgodtgjørelse | Reiser innenlands | Reiser utenlands | Nybilpriser
En vanskelig bransje Transportbransjen er en næring med mange utfordringer, og det er slett ikke enkelt å drive god butikk som transportør i Norge. Høye dieselpriser, stadig flere bomveier, fergeutgifter og en hel del andre faste utgifter er en side av saken, sjåførmangel og kamp om oppdragene er en annen side. Ikke minst konkurransen fra utenlandske transportører, og da særlig transportører som kommer fra det vi tidligere kalte østblokkland. |
||||||||||||||||
Jeg har varme minner fra barndommen, da jeg i min jakt på bilnummer oppholdt meg i nærheten av E6, som den gang gikk rett gjennom min hjemby Sarpsborg. Norske kjøretøyer var det vanligste, svenske var også representert, men alle andre nasjonaliteter var eksotiske (for eksempel tyske).
I dag er det ikke mange bilskilt som lenger er eksotiske. Jeg pendler daglig med bil mellom Sarpsborg og Oslo, og på den knapt 10 mil lange strekningen er det stor lastebiltrafikk (det er tross alt hovedveien inn og ut av landet), og andelen lastebiler med “eksotiske” skilt er stadig økende og jeg tenker ikke på svensker, dansker, nederlendere eller tyskere. Jeg snakker om biler fra Russland, Estland, Ukraina, Romania, Tyrkia, ja fra nær sagt alle mulige land i Europa. Ofte ser jeg disse lastebilene på rasteplassene langs E6, der de står på rekke og rad i påvent av nye oppdrag, noen står et par dager, andre en ukes tid, ja enkelte har jeg oppservert i opptil 14 dager på samme rasteplass! Det får meg til å tenke på lønnskostnadene. For et par år siden brakte vi en reportasje om transportselskaper i Estland. Gjennomsnittslønna for en estisk lastebilsjåfør som kjørte på utlandet var da på ca. 8000 norske kroner i måneden, ventetid inkludert, og det tilsvarte omtrent det dobbelte av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i Estland! Da sier det seg selv at konkurransen fra disse transportørene skaper svært vanskelige forhold for norske transportører. For en tid tilbake snakket jeg med en norsk lastebileier om dette. Han hadde ingen problemer med å forstå at de mange utlendingene kjørte på Norge.“Jeg ser på dem som vanlige kolleger som jobber og sliter for å klare seg og utlandskjøring er for dem bedre betalt enn å kjøre i hjemlandet, men i disse tider med fokus på kvalitet i alle ledd lurer jeg fælt på hvilke norske bedrifter som kjøper disse transporttjenestene?” var hans kommentar. Det lurer vi også på. Tidligere ble det sagt at mange av disse bilene transporterte ved til Norge, men det kan da umulig være så mye vedtransport, spesielt ikke sommerstid, dessuten skal de vel også ha returlass? Nylig hørte vi om en svært sliten eldre Iveco (med eksotiske skilt) og tilhørende frysesemi som hadde fått kjøreforbud grunnet manglende bremser. Sjåføren stod “værfast” utenfor et norsk lastebilverksted, han hadde ikke penger til reparasjon. Etter et par dager hadde han fått overført 5000 kroner, men som verksmesteren sa: “Det holder ikke engang til å åpne verkstedporten”. Resultatet var at sjåføren kjøpte deler for pengene og forsøkte å reparere selv. Hva lasta bestod av, sier du? Jo, norsk fisk for eksport! Hvilken oppdragsgiver kjøper en slik transport?
Jeg håper og tror at de nye reglene for sjåførutdanning som nå kommer fra EU, kan bidra til at vi får noenlunde like konkurransevilkår mellom transportører i de forskjellige landene. Hvis ikke tror jeg den norske transportnæringa vil få ytterligere problemer med utenlandsk konkurranse. Videre tror jeg at norske transportører må fortsette å være opptatt av å satse på kvalitet og sikkerhet, og bruke dette aktivt overfor sine oppdragsgivere. Det er som kjent noe som heter "å spare seg til fant". Det er et uttrykk som fort kan bli en realitet for de som shopper transport med kun en ting for øyet; lavest mulig pris!
|