Tirsdag stemte nesten tre firedeler av Hyundais 42.000 fagorganiserte arbeidere for å gå i streik. Først et par dager senere ble det klart hvilken form den ville få, i første runde ville det bare bli kortvarige demonstrasjoner. 2-timers arbeidsavbrekk torsdag og seks timer fredag.

Kravene er som vanlig greie: høyere lønn (pluss 8,48%), bonusutbetalinger tilsvarende 30% av fabrikkens netto-resultat, kortere arbeidstid og større innflytelse i bedriftens administrasjon.

Og som vanlig var, ikke overraskende, kravene uakseptable for firmaets ledelse.

Som vanlig går da også foreningen ut og varsler mye tøffere tiltak til uken. 

Det kan virke kynisk å si ”som vanlig” for dette er alvorlige saker. Både for de arbeiderne det gjelder, som uten særlig forhåndsvarsel fort kan få en batong eller to i hodet, og for fabrikken som ser på forholdet til fagforeningene som det eneste problemet for å nå målet: Å bli blant verdens seks største bilprodusenter innen år 2010.

Men i 17 av de siste 18 årene har det vært forholdsvis seriøse streiker hos Hyundai, til sammen har det kostet dem 8 milliarder dollars i tapte salgsinntekter. 17 av 18 – da må man kunne få lov til å si ”som vanlig”. Det eneste som ikke er helt vanlig nå er tidspunktet. Vanligvis kommer streikene i juni/juli – agurktiden gir ofte bedre TV-dekning av slagene som utkjempes mellom politi og arbeidere, med et ganske stort innslag av radikale studenter på proletariatets side.

Og selvfølgelig griper uroen om seg. Fredag stanset et par linjer hos SsangYong, og samtidig hadde Kias arbeidere en avstemning. De er også klare til å gjøre neste uke ganske heit.

Et interessant tall kom forresten frem under årets begynnende uro. Hyundai/Kia, som altså vil bli minst nr. 6, bruker nesten ikke noe på forskning og utvikling, bare en sjettedel av den summen Ford bokfører til den slags.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside