Svaret på det første spørsmålet tror jeg er ganske enkelt: NAF og B.I.L. ville feire to og et halvt års vellykket samarbeid om å få til en endring av bilavgiftene med et jippo som var lagt til det mest synlige stedet og tidspunktet, for at flest mulig skulle være klar over hvem som har solgt inn endringsforslagene: Tospannet NAF (= de norske bileierne i menigmanns øyne) og B.I.L. (bilbransjens “øverste organ” både mht. teknisk kompetanse og politisk høringseffekt, fortsatt i menigmanns øyne).

Selve innholdet i 140/08-innstillingen var selvsagt gammelt nytt for mottakerne – vitsen med et jippo som dette er selvsagt ytterligere synliggjøring for massene.

Det største med denne prosessen er likevel ikke avgiftsendringene, slik jeg ser det. Langt viktigere er at NAFs restrukturering over i flere selskaper åpenbart har ført til en intern redefinisjon av en rekke grunnleggende spørsmål og holdninger rundt organisasjonens mål og funksjoner. For etter minst et halvt århundres frustrasjoner rundt bilavgifter både blant bileiere og i bilbransjen har NAF åpenbart kommet fram til at det er på det politiske området, og ikke overfor bilselgere og verkstedtjenester, de største skippertakene er påkrevet. Noe som B.I.L. har skjønt i tiår, men som de ikke har nådd veldig langt fram med når de har under 30 medlemmer og tre ansatte, selv om direktøren har måttet benytte mesteparten av sin arbeidstid gjennom et kvart århundre som lobbyist på tinget.

Å komme til enighet med NAF om felles fanesaker, og på den måten få en halv million bileiere i ryggen, har bransjen ønsket lenge for å få nok tyngde bak sakene. Men først nå har NAF en ledelse som forstår hva dette dreier seg om, som ser at disse sakene også bør være bilistenes mål, og som virkelig setter kreftene inn på å nå dem. “Det er slutt på den tiden da NAF bare målte sitt politiske gjennomslag med hvor mange spaltemillimeter vi oppnådde i VG”, skal en av de nye lederne ha sagt ved en uoffisiell anledning. Den målbevisste jobben de har gjort for å oppnå gjennomslaget på regjeringsnivå, tyder unektelig på at sitatet er sant. Dessuten lover det godt for fortsettelsen.

Svaret på spørsmål nummer to er mer komplekst, så vi får forenkle det i den grad det er mulig: Det har ingen hensikt at andre enn NAF og B.I.L. synliggjøres i en sak som dette. Det betyr IKKE at ikke NBF med sine 100 ganger flere medlemsbedrifter enn B.I.L. bør få massevis av innflytelse i saker som dette, men det bør i størst mulig grad skje på bakrommet. For jo færre som går på scenen, jo lettere blir det for publikum – og politikere – å følge med på hva handlingen dreier seg om, spesielt i dagens kjapp-kjapp-samfunn. Ja, kanskje B.I.L. skulle latt NAF fronte saken i det offentlige rom helt alene, for den saks skyld!

Dessuten: Når brede lag av befolkningen utsettes for de økonomiske belastninger som dagens bilavgifter gjerne er, er det enkelt å skape en opinion i ryggen på en forbrukerbasert interesseorganisasjon som NAF. Verre blir det når man drar tospann med organisasjoner på den kommersielle siden. Den banale årsaken til dette er at i menigmanns øyne representerer B.I.L.s og NBFs medlemmer “de rike og vellykkede”, om ikke annet fordi de fleste av deres salgsobjekter representerer en sekssifret prislapp. Som NBFs tidligere adm.dir. Eirik Høien engang sa: “Glem aldri at uansett hvor presset vi kan være, er det absolutt ingen som synes synd på den som handler med bil”.

Derfor bør bransjeorganisasjoner holde seg unna det offentlige rom i saker som dette, unntatt når de kan brukes som kompetansealibi for en forbrukerorganisasjon – slik rollelista nå ble fordelt mellom NAF og B.I.L. – utad. Avgiftsendringssaken har vist at med dette oppsettet er det også mulig å drive igjennom en viktig sak. Og den saken er bare den første på en lang, lang agenda, det tør vi garantere!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside