Først publisert i Bil 5 - 2007.

 

Die Tolle Kiste brukte Fiat som markedsførings-slogan på den første Panda. Det er 27 år siden nå og alle har sikkert glemt det. ”Den muntre Kassa” burde være et klart slogan for Daihatsus ganske nye Materia.

For et par århundre siden gjorde jeg en botsøvelse, jeg syntes jeg hadde det så fantastisk med fri flyt av superbiler, så jeg lånte en Citroën Type H som jeg kjørte Oslo-Le Mans-Oslo med.

Den var treigere enn en 2CV og varekassa var bygget opp av bølgeblikk som ga en resonans som det ikke har vært hørt maken til på denne siden av Country & Western. Bilen dro ikke skinnet av noe som helst, men jeg koste meg glugg i hjel (og Renault banka to Martini-Porscher).

 

Reprise

Jeg startet denne turen med det samme utgangspunktet. Jeg har kjørt så mye morsomt i det siste at nå fortjente jeg en firkantet japansk boks med et frontareal på 15 kvadratmeter, strømlinjer som et fjøs, 1500 ccm og automat, med utsikt fremover til 800 km motorvei. Og like langt tilbake. Nå skulle jeg botsøve for alle muntre stunder jeg har hatt på landeveien.

Jeg burde visst bedre. Forrige gang jeg hentet en Daihatsu i Düsseldorf var det for å kjøre den gang den totalt ukjente bitte lille Copen hjem. Mot alle odds ble det en av de morsomste Kontinentalturene jeg har hatt. Mot akkurat de samme oddsene ble dette en av de morsomste Geneve-turene jeg har hatt.

 

Klasserekord

Egentlig er bilen bitte liten. 3,8 meter lang og like bred som den er høy (eller omvendt) på ca. 165 begge veier. Men sett deg i baksetet, som kan sleides 16 cm slik at du kan ende opp med nesten en meter mellom seteradene, og du tror du er et helt annet sted enn i en kompaktbil. I en lang S-Klasse kanskje? 2 meter lang kupe – de påstår det er klasserekord. Jeg skal ikke protestere.

Og når du starter kjøringen er det første du gjør å legge inn en melding på harddisken om at du må sjekke akselavstanden. For her snakker vi ikke bare komfort. Vi snakker Komfort. Og ikke kompaktbilkomfort, men Komfort!

254 er sikkert ikke rekord, men disse centimeterne er brukt meget effektivt. Og primitive 15 tommers hjul med beskjedne 185/55 dekk er ikke med på å ødelegge noe som helst. Egentlig er det mer
komfortabelt enn det burde ha lov til å være.

 

Kjent følelse

Jeg har opplevd dette før. Jo høyere du sitter, jo sterkere komfortfølelse har du. Er det bare noe hjernen lurer oss med? Og når du begynner å kjøre fort – alt er relativt selvfølgelig – og nærmer deg Frankfurt, er det at du begynner å se deg om.

For nå begynner Rosemeyer-respekten å melde seg. Det tyske Grand Prixesset som blåste av motorveien og døde under et rekordforsøk i januar 1938.

For dette er sidevindsfølsomt. Riktignok er toppfarten oppgitt til 164 km/t, og her kjører vi litt under 90 prosent av den – det er vel ikke akkurat dette hastighetsområdet den er oppdratt til å befinne seg i, men akkurat nå jobber jeg mer enn jeg kan huske både et Tatraplan og en Skoda 110 Coupé krevde av meg.

På den annen side: det er herlig å ha følelsen av å ha utrettet noe, når man endelig kommer frem. Og, jeg ljuger ikke, de 80 milene ble gjort på seks og en halv time med et forbruk på 0,66. Jeg er egentlig like imponert som jeg er forelsket.

 

Norsk designer

For bilen er så styggpen at man kan jo ikke bli annet enn betatt, dersom det ikke blir fullt hat med en gang. Derfor synes jeg det er utrolig kult at den eneste norske bildesigneren vi har i japansk bilindustri, Jarno Henrik Sundell, valgte seg Daihatsu da han flyttet.

Selv om Honda er en sterk konkurrent er Daihatsu den japanske fabrikken med den mest progressive formgivingstankegangen. Det skal
komme mye mer morsomt derfra.

 

Interiør-nedtur

Synd derfor, at det stoppet med det eksteriøret. På tross av et par tafatte forsøk på liv (belyste dørhåndtak, og skimrende høyttalere i dørene sammen med instrumenter plassert oppe på dashbordet i midten), er interiøret en skikkelig nedtur.

Det er funksjonelt nok, man sitter glimrende og alle kontroller er logiske og riktig plassert, men etter det mest funky yttre på denne siden av høstkolleksjonen til Viktor & Rolf anno 2007, ser det innvendige ut som en Corolla fra slutten av 70-årene.

 

Klager ikke

Hva kunne man ikke gjort med børstet metallaktige overflater, med klarere linjer, og med kontraster? Jeg krangler ikke på uttrykket Big Cabin Concept, for kabinen er stor den. Men med noen optiske triks og stilistiske grep kunne den virket enda større – og like moderne som resten av bilen.

Men, som sagt, jeg klager ikke. Det vil si – jeg klager litt, nemlig på at bilen ikke selges i Norge. Det er imidlertid et lite håp. Med 1,5-liters motor leveres den nå også som 4WD og det er litt mer innenfor importørens interessesfære. Da kan du antakelig allerede nå begynne å finne på noe for Die Tolle Kiste på norsk.

 

PS!

Da dette ble skrevet i vår, var det ingen konkrete planer om å importere Materia til Norge. På bil07 kan du gjøre deg opp din egen mening om Materia, for dit kommer den i all sin prakt.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside