Nå er dessverre ikke denne gleden noe resten av Norge også kan ta del i – i hvert fall ikke foreløpig.

For den nye Lancia Ypsilon kommer ikke lenger enn til Danmark og Sverige – der Fiat har fabrikkeide importører og hvor den skal introduseres i november. Finland og Norge sto ikke på lanseringskartet.

Det er sikkert mange gode grunner til det, men det er litt trist at vi skal overlate akkurat dette segmentet, overklassekompakte femdørere, til tyskerne (i den grad Mini kan kalles tysker). Det burde ikke vært umulig å bli kvitt et par hundre av denne lille juvelen.

For denne er utelukkende lekker, uten antydning av sportslige ambisjoner. Men listen over muligheter til å spekke den opp, Swarovski både på gulvmatter og på nøkkel for eksempel, eller stoler fra Poltrona Frau.

Bogstadveien har egentlig ikke noe å stille opp mot Ypsilon-forslagene, selv ikke om den forlenger seg med Hegdehaugsveien.

Den ser annerledes ut enn konkurrentene også. I mye større grad en organisk design, det ser nesten ut som om designerne har satt opp hjulene og motoren og et par passasjerer og så kastet en tung silkeduk over det hele, og latt den bestemme formen.

Og bare så det skal være klart, det er ikke mye til motor her, 1,2-liters Fire på 69 hester, eller 1,3-liters Multijet Diesel på 90 hester som går som et uvær. Og så den nye tosylindrede Twin Air på 85 hester, hvilket holder helt utmerket til å trekke på ca. 950 kg.

Nå tenker nok Lancia seg denne bilen først og fremst som et storbyfenomen og ikke noe du reiser på landet med hele familien i.

Ypsilon har helt siden den første Y10 kom i 1985, vært en favorittbil i for eksempel Paris, og fremdeles, sies det, er Lancia nummer tre på listen over bilønsker der, etter Citroën og Peugeot.

Man behøver ikke kunne bilhistorie for å sette pris på dette karosseriet, men det gjør ikke noe at man tenker gamle Ardea når man ser hekken, eller at man tenker Flavia når man legger merke til at grillen nå har fått linjer som går horisontalt, og ikke vertikalt som på andre Lanciaer.

Det gjør heller ikke noe at de har rappa en lekker finesse fra Alfa og legger dørhåndtaket til bakdøren høyt oppe og langt bak, slik at egentlig oppdager du ikke bakdørene før du ser ordentlig etter.

Femtedøra er også ganske frekk, med glasset som er trukket ganske langt ned, og så plutselig avsluttes det, mens resten av døren fortsetter nedover, under glasset.

Bilen er bygget på en helt ny plattform og ny opphengning. En svært tjukk torsjonsstav for bakhjulene, og en forhjulsopphengning som svinger på en helt ny type bærearmer, forteller klart at her er komfort viktig.

Torinos gater slår til og med New Yorks når det gjelder å ta ut det verste av en bil. Men selv der unngikk jeg alle antydninger av slag i opphengningen, det var bare en slapp lyd av gummi som ble dratt over ujevnhetene og de store hullene. Nesten magisk.

Olivier Francois, en smart franskmann som er sjef for Lancia, fortalte at de regnet med 122.000 solgte eksemplarer av den nye bilen i det første hele salgsåret, altså 2012.

Og det bare i Europa, før man setter på et Chrysler-skilt og eksporterer den til andre deler av verden.

På spørsmål om ikke det er vanvittig høyt (hvor lang tid tok det for Mini å komme opp på det nivået forresten?), svarte han med at det tallet beregnet de allerede i 2008. Det året ble det solgt 82.000 av den gamle, og den var bare 3-dørs.

Til sammen er det solgt 2,5 millioner Y-serier siden debuten.

Han la til at han også har et helt annet nettverk nå enn den gang, i dag er det 620 forhandlere i Europa som skal selge det han kalte ”verdens eneste premium bilmerke med en komplett range fra de minste bybiler til de største luksusbiler og skikkelige familievans”.

Det er mulig Mercedes ville diskutert akkurat den påstanden, men skitt, la gå.

Lancia mangler fremdeles et par ting, som adaptiv fartsholder eller power-bakdør eller nøkkelfri inngang og tenning – blant annet.

Men så slår de til med andre bysmarte detaljer, som annen generasjon parkeringshjelp for eksempel. Nå krever ikke automatikken en plass som er mer enn 80 cm større enn bilen for å få deg effektivt plassert. Da begynner jeg å få respekt.

I det hele tatt har jeg fått respekt for dette merket igjen. Et utsøkt interiør, kjøremanerer som er kompromissløs komfort – uten at det går ut over effektiviteten, og et utseende som gjør at du ser minst to ganger etter den.

Synd at den stopper ved Svinesund.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside