Forsiden | Firmabilskatt 2021/2022 | Bilgodtgjørelse | Reiser innenlands | Reiser utenlands | Nybilpriser
Det er lenge siden vi så spekulasjonene til hvordan en Mini Roadster skulle se ut. På Detroit-utstillingen sto den for første gang til allmenn beskuelse. Denne helgen kjørte BilNorge.no den i Portugal – og ble sjarmert. Til tross for at den klassiske silhuetten er borte, er det ingen tvil om at siste skudd på stammen også er en Mini. Store, runde frontlykter, myke linjer rundt den forkrommede grillen og den oppløftbare spoileren som vi kjenner fra coupéen. Men Mini Roadster er mer enn bare en Coupé uten tak – den går inn og konkurrerer direkte med Mazda MX-5, og det med en pris som starter nesten 50.000 kroner lavere. LES: Vår prøvekjøring av Mini Coupé Inngangsprisen for en Cooper er 258.400 kroner, da får du 122 hestekrefter – den billigste MX-5en med 126 hester starter på kr 305.000. Stiv Det er sommer i Portugal, så jeg klipser løs taket, slipper det bare bakover og gir det en liten dytt før det klikker på plass. Taket kan du for øvrig også få i en semiautomatisk versjon, men uten å ha prøvd det, må jeg si at manuelt fungerer helt strålende. Med taket nede avdekkes de to buene bak setene, selve signaturen for en moderne roadster. De sørger dessuten for å gi en viss beskyttelse om du skulle klare å rulle rundt. Veiene rundt Lisboa er svært godt egnet for en roadster. At temperaturen ligger på 14 plussgrader er heller ikke noen ulempe. Det første som slår meg er hvor stivt dette er. Riktignok klarer jeg å fremprovosere litt gnissing, men må nesten litt skuffet fastslå at det er setet som er kjørt helt i bakerste posisjon og derfor lager litt lyd av skinn mot metall. Nøkkelen til å kunne produsere en roadster og tjene penger på den, er volum. Det har fungert godt for Mazda. Mini har funnet en bakvei inn til noe som kan bli lønnsomt. For i bunnen ligger coupéen, som jo igjen har lånt det meste fra den vanlige hatchen. En modulløsning som ser ut til å kunne fungere. Roadsteren er betydelig stivere enn den tradisjonelle fireseters cabriolet-utgaven – og henvender seg nok også til et litt mer hardcore publikum. Forhjulstrekk Purister mener at det ikke kan bygges en morsom bil som drar, og ikke skyver. Mini har lenge bevist at dette ikke stemmer. Jeg sitter bak rattet i en Cooper S – det betyr den lille turbomotoren med 184 hester. Det finnes mulighet til å utstyre denne med enda mer sportslig oppsett, da får du tykkere stabilisatorstag og stivere fjærer og dempere. Du skal ha spesielle behov for å ønske deg dette – for bilen skal presses svært hardt før du merker at den er litt i mykeste laget, og det innerste hjulet mister taket og begynner å spinne. Under det meste av min kjøretur, som trolig var helt i øverste del av sportslighetsdefinisjonen, oppfører bilen seg helt eksemplarisk. Den elektriske servostyringen er presis og får mer tyngde etter hvert som hastigheten øker. Trykker du på sport-knappen som sitter nede ved girspaken, blir den hakket tyngre, gassresponsen forbedres. Har du valgt automatkassa skifter den også raskere. Jeg ville holdt meg til manuell så lenge vi snakker bensin – og det tror jeg mange kommer til å gjøre i nettopp denne bilen. Sekstrinnskassa kjenner vi fra andre biler i familien, og den er presis og fin – kanskje kunne bevegelsene vært enda litt kortere for virkelig å matche de beste – men dette er en hverdagssportsbil og det er bra nok i massevis. Er du den virkelig sportslige typen, går du for den elektronisk styrte differensialen, som er standard på John Cooper Works (JCW)-versjonen. Den sørger for å bremse hjulet med minst grep gjennom svingene, da fjerner du litt av det tidligere nevnte hjulspinn om du virkelig presser bilen gjennom svingene. Det er også en fin hjelp for å motvirke viljen til å trekke og dra i rattet under rask akselerasjon. Koselyd Om du virkelig ønsker å ha toppytelser, finnes det altså en JCW-versjon av roadster også, da snakker vi 211 hester, litt mer fancy styling og enda stivere oppsett. Uten å ha kjørt verstingutgaven – spar pengene – Cooper S er mer enn nok for norske forhold. Jeg trykker sport-knappen, og lyden blir skarpere i takt med turtallet – så fort jeg slipper gasspedalen er belønningen litt knatring og smell – det er til å bli glad av. Diesel eller bensin Høres oversiktlig ut, men det resulterer i ikke mindre enn fem ulike motorytelser hvorav alle unntatt John Cooper Works-varianten kan fås med manuell eller automatkasse. De to siste tilskuddene til Mini-familen, Coupé og Roadster, er selvsagt først og fremst helt i grenseland til leketøy. Til tross for sørgelig korte norske sommere, tror jeg vi vil se noen av disse på veien når den dukker opp en gang i mars. Noen ganger er det det unyttige som er morsomt.
Konkurenter: Mazda MX5 eller en brukt BMW Z3 + Sjarmerende, velkjørende lekebil for takløse opplevelser. - Alt annet enn praktisk.
|