Cooper-navnet hører tett sammen med Mini. Så tett at BMW i 2007 kjøpte ut den siste generasjonen Cooper , Michael som er sønnen til den legendariske Mini-tuneren John Cooper.

 

JWC har blitt Minis svar på M-Sport og har gitt oss noen usedvanlige morsomme biler. Nå er det klart for tidenes mest høyreiste JWC noen sinne, Countryman.

 

Bilen skal vises i Genève – men allerede nå har jeg lagt mine klamme hender, på det min nye venn Heinz Krusche – sjef for kjøredynamikk  hos BMW, sier er en 85 prosent ferdig versjon.

 

- Jeg kan fortelle deg en del generelt om bilen, men jeg kan ikke si noe om hestekrefter, Newtonmeter eller turtall, sier Krusche.

 

Deilig og glatt
Det har snødd i natt – heldigvis – veiene nedover de østerrikske alper er passe glatte. Mens snømaskinene også her har stått for brorparten av snøen som brukes til skikjøring, er det ekte snø på veien.

 

Jeg hopper rett over fra en Mini Coupe John Cooper Works. Noen runder opp og ned løypa med den gir meg faktisk et brukbart referansegrunnlag før jeg hopper inn i Countryman.

 

Mens den første nøyer seg med å kravle seg fremover med forhjulene, bør bilen som befinner seg i helt motsatt ende av Mini-universet, kunne profitere på sin firehjulsdrift.

 

Morsomme biler, men på to forskjellige måter. Countryman gir en helt annen trygghet når jeg akselererer ut av kurvene. Den forsøker ikke altfor hardt å fremstå som bakhjulsdrevet, følelsen er mer at kreftene fordeles sømløst – noe som gir en blanding av trekk og skyv. Helt uoppfordret skal jeg innrømme, jeg har ikke vært

 

Countrymans største fan. Ikke fordi det ikke er en helt fremragende kompakt-SUV, men fordi jeg følte at noe av Minis sjel forsvant ut av kjøreegenskapene. Jeg skal være forsiktig med å rope «Halleluja – frelsen er nær», men at Mini-følelsen er nærmere enn noen gang, er hevet over enhver tvil – eller tro.

Skarpere.
Oppsettet på en «ordinær» Cooper S er heller ikke dårlig – men det er helt klart en Countryman som legger lista i denne klassen.

 

Hemmeligheten ligger i kraftigere stabiliseringsstag både foran og bak og fjæring som er ytterligere 10 millimeter senket sammenlignet med S.

 

Resultatet er en styring som fremstår som mer presis. Det blir ytterligere merkbart når jeg trykker på knappen merket «Sport». I tillegg til skarpere styrerespons, gir den også noe raskere gassrespons.

 

- Det har vært helt essensielt for oss i utviklingen å sørge for at styrefølelsen skulle skjerpes, og det mener jeg helt klart vi har lykkes med også, sier Krusche – og ser forventningsfullt på meg.

 

Begrenset er stikkordet når det kommer til hvor mye inntrykk man kan få ut av en kort prøvetur med en bil som fortsatt kalles et konsept.

 

Det jeg får vite er at skivene på bakbremsene er økt fra 280 til 296 millimeter.

Fortsatt komfort igjen.
Vi kjørte som sagt på snø, det betyr at jeg ikke skal si for mye om komforten, men det virker som om man har unngått å gjøre bilen for stump, noe som ikke vil være bra. Dette er en bil som kjøpes som en sportslig hverdagsbil, og ikke noen baneracer.

 

Smilet vil ganske sikkert sitte løst, særlig når bilen er slått i «Sport» og det smeller og putrer i eksosanlegget når du slipper gassen.

 

Firehjulsdriften håndteres i bunnen av det samme systemet som du finner på Countryman Cooper S All4.

 

Kreftene hentes også fra den samme motoren. Den 1,6-liters turbomatede motoren kommer trolig til å yte mellom 210 og 220 hestekrefter.

 

Under daglig kjøring fordeles kreftene 50/50 mellom for- og bakaksel. Fiffig elektronikk sørger for å fordele kreftene dit du ønsker dem. Samtidig er det opplagt at man har valgt en annen retning for Mini enn hos X-bilene til BMW der man til tross for firehjulsdrift fortsatt legger vekt på at følelsen skal være bakhjulsdrevet.

 

Recaro takk.
Mini har vist sine nye seter utviklet sammen med Recaro. Det ville ikke overraske om de ble en del av standardpakka i Countryman JWC – det hadde den fortjent.

 

Bilen jeg kjørte var innvendig identisk med en S – og sladret tilsynelatende ikke om noen revolusjoner.

 

Som vanlig får du rik anledning til å grafse i Minis etter hvert så rikholdige utvalg av utstyr.

 

Så lenge det ikke var mulig å få ut noen eksakte tall på prestasjoner, blir det kvalifisert gjetting. En Countryman S gjør unna 0-100 på 7,6 – de ekstra hestene og litt bedre grep bør kunne sørge for å barbere 4-5 tideler på den tiden.