Langveisfareren


63 bilder i galleri

Langveisfareren

NETTKJØRT: At baksetet i Mercedes S-klasse er et ypperlig sted å tilbringe tiden er ingen hemmelighet. Men hvordan er den å kjøre?

Odd Erik Skavold Lystad
Tekst og foto
// Prøvekjørt // BilNorge.no // 16-08-2014 // 10:05


Mediainfo	Abonnement

I en stressende, støyende og travel hverdag er det godt å kunne stenge seg inne i en komfortabel liten boble, og glemme alle bekymringer for en stund.

Det er omtrent slik det føles bak rattet på Mercedes S-klasse.

Alt som skjer utenfor vinduene blir bare en film på en skjerm – nesten bokstavelig med tanke på nattkamerafunksjonen i dashbordet.

Rolig og komfortabelt kan man cruise gjennom sentrumsgatene og bare anta hva det er som skjer rundt bilen. Og skal man virkelig ta livet med ro – kjøre en langtur.

Les også om bakseteopplevelsen i S-klasse.

Jordbær og hjem
S-klasse er en bil man kan kjøre fra Oslo til Molde med, kjøpe en kurv eller tre av verdens beste jordbær, og så kjøre ned igjen. Ikke bare er jordbærene verdt det, turen blir gjennomført så komfortabelt og behagelig at man er like frisk og fin i kroppen etter turen som før den startet.

Interiøret i S-klasse holder et særdeles høyt nivå. Alt som ser ut som metall, er metall. Knappene i dashbordet, de elegante justeringsbryterne for luftdysene, pyntelistene. Materialkvaliteten er i en klasse for seg selv.

Detaljene er mange, men likevel ikke overlesset. Rutemønsteret i dashbordskinnet, den lille «Mercedes-Benz»-plaketten nederst på rattet og det «svevende» instrument- og infotainment-displayet er alt med på å gjøre atmosfæren så behagelig som mulig.

De to displayene i dashbordet er på 12 tommer hver, og er elegante med høy oppløsning. Grafikken er flott, med unntak av kartgrafikken til navigasjonen. Den kunne med fordel vært oppdatert. Samtidig er det pussig at man ikke har større valgfrihet på hvilken informasjon som vises på skjermene.

S-klasse har også kommet i en bombesikker variant

Touch og ikke touch
Selv på den store infotainmentskjermen må man velge én funksjon av gangen. Hvorfor kan man ikke splitte informasjonen, så man kan ha både navigasjon og radio-informasjon aktiv samtidig – slik man for eksempel kan i BMWer?

Hver for seg fungerer ting helt strålende. Det svindyre Burmester-anlegget spiller opp til dans ved enhver anledning. Jamie Cullum har knapt hørt så naturtro ut – nesten bedre enn den gang jeg sto ved siden av ham på hans egen konsert.

Hver hovedfunksjon har sin egen knapp foran kommandohjulet i midtkonsollen. Seteinnstillinger, radio, navigasjon, media, telefon og bilinnstillinger. Menysystemet er enkelt, elegant og innholdsrikt, og alt styres fra midtkonsollen. Mercedes kjører samme linje som Rolls-Royce, og mener berøringsskjermen ikke hører hjemme i biler av denne klassen. Fingeravtrykk er så usmakelig.

Men noen fingeravtrykk blir det. Pianolakken i dashbord og midtkonsoll sørger for det – og ikke minst berøringsplaten ved kommandosentralen. Denne er ny, og identisk med den som sitter i C-klassen.

Dessverre er den ikke like intuitiv som resten av systemet, og jeg savner det fysiske talltastaturet som sto i S-klassen ved lansering i fjor.

En annen oppgradering er head up-display. Dette var heller ikke tilgjengelig ved lansering, men er heldigvis på plass nå – og fungerer glimrende.

Maler som en katt
Under panseret sitter 350 BlueTec-dieselmotoren. Seks sylindre i V-formasjon, tre liter, 258 hester og 620 Newtonmeter. På tomgang kan man høre at det står en oljebrenner foran knærne, men den går så jevnt og fint at noen vibrasjoner er ikke å finne i kupeen.

Gi litt gass, og lyden forvandles. Bilen maler som en katt, og girkassen er perfekt kalibrert til både motor og drivverk ellers. Her er det ikke noe lugging og uønskede bevegelser verken i lav eller høy hastighet.

Styringen er presis nok – dette er ingen sportsbil – og rattet gir akkurat nok motstand til at man stoler på at det er koblet til hjulene.

Fra sjåfør til passasjer
Med luftfjæringen i komfortmodus (det er egentlig ingen grunn til å sette den i den såkalte «sportsmodusen») cruiser S-klassen helt uanstrengt under alle slags forhold. I maksimalt tillatte norske hastigheter ligger motoren på et turtall så vidt over tomgang, og med en ypperlig aktiv cruise control, kombinert med aktiv filholder blir selv sjåføren nærmest som en passasjer.

Denne bilen kunne i teorien ha kjørt seg selv – det er kun lovverket som hindrer den. Derfor får sjåføren varsel dersom rattet ikke holdes i på en ti-sekunders periode.

Det er vanskelig å tenke seg bedre biler å dra på langtur med. For den som alltid kjører selv vil kanskje en S-klasse coupé være et godt alternativ, men for de som en gang i blant ønsker å innta baksetet fremstår S-klasse som i en klasse for seg selv. Både for sjåfør og passasjer.