Det er ikke lenge siden jeg kjørte fra Oslo nesten til Praha non stop. Hjem igjen også. Non stop.

Med en Skoda Fabia. Ikke akkurat den du tenker på først som en utpreget transkontinental Grand Touringbil.

Det gikk utmerket. Setene var gode, støynivået beskjedent, stereoanlegget adekvat. Det gikk som en drøm. Verken bilen eller jeg ble slitne.

Oslo-Frankfurt er omtrent like langt, men jeg tviler på at jeg hadde blitt like fornøyd med en Fabia der. For den byr på en helt annen type trafikk.

Uforutsigbart
Hvordan de som skal ut på motorveistrekninger på Hamburg-Frankfurt-Basel-aksen kan avtale møtetider med folk de skal besøke, begriper jeg ikke. Trafikkbildet der er mer uforutsigbart enn norske politikeres holdning til dieselmotorer. 

Gravearbeid, innsnevringer, køer – nesten uansett når på døgnet, eller når i uken, du kjører.

Øst-korridorene, nedover i retning Berlin, Dresden, Leipzig derimot – praktfulle traseer, nydelig veioverflate, fremdeles nesten ikke trafikk – det flyter som en drøm.

Og selv en en-liters bil klarer fint å holde de 160 km/t som er en jevn komfort-fart på disse veiene, og som gjør at man kommer frem.

Gode hjelpere
Men Frankfurt-turen bød på helt andre utfordringer. Jeg sier ikke det er nødvendig med adaptiv cruise-kontroll, og med ting som piper hver gang noe er nærmere deg enn en meter, eller når du har noen tett opp på siden av deg.

Det er heller ikke nødvendig med all betjening oppe på rattet, og jeg hadde sikkert også klart å betjene en manuell kasse, men med 350 km (en spesiell etappe) med bare start stopp og plutselige spurtstrekning på 500 meter, og tre felt som alle beveget seg i forskjellig hastighet – eller mangel på hastighet – var det fantastisk å ha alle hjelpemidlene som fantes om bord.

En snittfart på så vidt over 70 på en slik strekning, med en Ferrari FF med en oppgitt sjåfør parallelt med meg, er med på å vise at toppfart begynner å bli stadig mindre relevant.

Pakker
Bilen «min» var en Volvo V60 med det meste. Med R-design pakke som jeg ikke aner hva er, med Driver Support pakke der det var masse jeg nå vet hva er, stort sett hjelpemidler som gjør at du oppretter en underlig blanding av å være avslappet, samtidig som du vet at du (sammen med bilen) er ekstremt skjerpet.

Så hadde jeg en Plusspakke som jeg heller ikke er helt sikker på, og en On Call Pakke som jeg har det samme forholdet til og en Teknikk Pakke som sørget for glimrende lyd og muligheter for Internett (også internet-radio – hva i all verden skal man med DAB?).

At den også hadde High Perf. Sensus Connect og annet snadder, får hvile til en annen gang – jeg disponerte ikke bilen mer enn i ti dager, så jeg nøyde meg med å kjøre og kose meg så jeg tok meg liksom ikke tid til å finne ut hva T3 Momentum – i tillegg til modellbetegnelsen – egentlig betyr.

Det som visstnok er klart er at jeg hadde en bil til 426.900 kroner som med alt utstyret endte på 579.700 – men allikevel klarte jeg å høvle en felg i et trangt tysk parkeringshus.

Moderne Volvo elektronikk kan effektivt hjelpe meg fra å kjøre på en fotgjenger som jeg egentlig ikke har sjans til å se engang – men den klarer ikke alle problemer.

Men hvorfor bil, når det er så greit, og mye billigere, å fly?

Den rasjonelle årsaken var jobber ikke bare i Frankfurt, men også Hamburg, Basel og Molsheim. Da begynner det å bli praktisk med landevei. 

Den emosjonelle årsaken er at jeg liker å lukke igjen døren i Oslo, vite at det blir kaffe på fergen mellom Danmark og Tyskland, og derfra er det bare å gønne på.

Gemütlig
Det vil si: gønne blir ofte teoretisk. Når du får beskjed over radioen at den køen du sitter i tar fünf viertelstunden extra, blir det fort stress. Men når du har en adaptiv cruisekontroll som tar deg fra null til hva som helst, og ned igjen – og, enda bedre – ikke blir muggen og stresset når en idiot fra den andre filen presser seg inn foran deg fordi du har en rimelig sikkerhetsavstand, begynner det faktisk å bli koselig med kø.

Vel, kanskje ikke koselig, men mer akseptabelt.

Og når du har et musikk-anlegg som gir deg det du ønsker, når du ønsker, og glimrende hands free forbindelse når du ønsker å kommunisere, er det ingen grunn til å hisse seg opp mer. Med mindre du har en avtale, men mine avtaler på slike turer er som regel «i morgen en gang».

Og det er også en av fordelene med ut-på-tur. Du blir trøtt, du slår på GPS’en og leter etter hotell i nærheten. Finner du noe som heter noe med Schloss og som ligger i en by som heter noe med Bad, er du garantert suksess.

Muligheter
De gamle kurbyene har en forsoffen eleganse som for lengst har gått ut på dato og som du vanskelig finner andre steder, og til utrolig lave priser.

5 meter runder taket, ballsalstort rom, alle fasiliteter (selv om det slo litt i rørene) og glimrende kjøkken. Rom pluss fire-retter med nødvendig: 110 euro!  I Frankfurt kostet et kammers, rent riktignok, men kammers, uten noe annet, € 270!

Nede mot Basel dukket det opp noe tilsvarende på POI-biten av GPS’en. Seehotell het det. Sjø i midten av Tyskland/Frankrike/Sveits hørtes underlig ut, så det måtte vi prøve.

Praktfullt, midt ute i ingensteds, med en doven Rhinen som fløt forbi. 55 euro for et praktværelse. Slikt finner du ikke på flyturene dine.

På flyturene får du heller ikke parkeringsbøter.

I Frankfurt parkerte jeg Volvoen rett utenfor hotellet. Ikke i helt god tro, men nesten. Etter tre døgn fant jeg to gjennom-regnvåte papirlapper under viskeren. Komplett uleselige.

Ærlighet varer …
Jeg spurte turistkontoret om adressen til parkeringsetaten. Da jeg kom hjem fortalte jeg historien via mail, oppga bilnummer, datoer og sted. De fortalte at «boten» på 15 € måtte jeg være så snill å betale, men miljøgebyret på 80 ville de droppe siden jeg hadde vært så ærlig at jeg hadde kommet til dem og spurt.

At dette er en gladhistorie er en ting, men en helt annen ting er at jeg ikke visste at man måtte ha en «miljøplakett» i ruta når man kjører inn i tyske byer nå.

De kan åpenbart kjøpes hos bilforhandlere og på bensinstasjoner, og du risikerer altså et solid gebyr hvis du prøver deg uten. Men mindre det sprutregner og du er en angrende synder etterpå.

Bilen
Hva skal jeg si om bilen? Motoren – jeg ante ikke at den var der en gang, men den er visst på litt over 150 hk og gjorde alt jeg ba den om, umerkelig. At man kunne skifte gir selv, ved hjelp av små apparater under rattet, var også uten betydning for oppgaven.

Bremsene bremset selv, stort sett bedre enn jeg kunne, og jeg oppdaget at dødvinkelvarsleren på speilet allikevel ikke avvennet meg fra å snu på hodet når jeg skulle skifte fil. Selv moderne teknikk svekker heldigvis ikke gamle motorsykkelvaner.

Dashbordet inneholdt forresten en «kraft»indikator – jeg brukte åpenbart aldri de kreftene som var tilgjengelige. Og hvorfor i all verden det syntetiske dashbordet hadde gitt en turteller så prominent plass, begriper jeg ikke.

Hvor fort stemplene hopper opp og ned i en så godt isolert motor, forsynt med en så intuitiv transmisjon, er jo fullstendig uten interesse.

Morsom
Jeg kunne sikkert fortalt noe om mål og vekt også, det eneste jeg vet er at på vei nordover, fra Molsheim (skal hilse fra Bugatti) på elegante småveier gjennom vinlandsskap i Alsace, var den så letthåndterlig, med en av de litt tøffere chassis-innstillingene, at jeg bare satt og humret.

Selvfølgelig også fordi trafikkmeldingene fra de tyske motorveiene 3 km. østover, med «stockende verkehr» og «stau» stadig slo inn på radioen, men mest fordi den var genuint morsom å kjøre.

Og når det gjelder mål kan jeg ikke si annet enn at den oppførte seg som vanlig bred i bytrafikken og om den var lang gjorde ikke det noe, ryggekamera og pysesensorer i alle ender, gjorde det enkelt å holde orden på hjørnene.

Jeg vet ikke hvor mange Trans-Konti-turer 2015 kommer til å ende opp med, men jeg vet at på tross av råttent trafikkbilde, var dette en av de bedre.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside