Det er vel ingen overraskelse at jeg kjører mye bil – og mange forskjellige biler.

Alt fra små kompaktbiler, til store SUV-er og en og annen grom sportsbil.

Og selv om det aller, aller meste på markedet i dag er fullt brukbart, og ofte ganske bra, er det ikke alle som gir meg følelsen av at «dette er en bil jeg kunne kjøpt selv».

Faktisk er det ganske få biler som gir den følelsen.

Etter å ha kjørt en bil en periode – det kan være et døgn, det kan være fire dager – leveres den tilbake til hvem enn som eier bilen, og jeg savner den sjelden.

Jeg setter meg i min egen bil, en 15 år gammel Saab, og har som oftest lite sentimentalitet for kjøretøyet jeg akkurat leverte fra meg.

Men av og til kommer likevel denne følelsen snikende.

«Denne kunne jeg kjøpt selv».

Av og til kommer den følelsen når man minst venter det.

Men kommer den i en Subaru Outback? Neppe. Sikkert en fin bil, men havner nok sammen med resten av gjengen i forglemmelsens dal.

Eller, vent nå litt.

For det skjer noe merkelig akkurat i det jeg setter girkassa i «Drive», og ruller de første to meterne.

Umiddelbart føler jeg meg hjemme.

Jeg får lyst å rote litt i bilen. Ha et par gamle parkeringslapper liggende i midtkonsollen. Ha ei reservejakke liggende i baksetet. Ha hanskerommet fullt av CD-er, og NAF-boka i lomma på forseteryggen.

Slik jeg har det i Saaben min, egentlig.

Jeg lagrer umiddelbart seteposisjonen min i minnet, og kobler telefonen opp mot multimedieanlegget.

Jeg får «klare meg» med Spotify all den tid hanskerommet (fortsatt) er CD-tomt …

Og etter femti meter er bilen «min».

Det er som om jeg har eid den i mange år.

Hva er det som får enkelte biler til å vekke en slags instinktiv hjemmefølelse? Jeg aner ikke. Jeg har aldri eid en Subaru, mine foreldre har aldri eid en Subaru – det har knapt vært Subaru-eiere i hele familien min. Så hvorfor Outback nettopp klarer det har jeg ingen forklaring på.

Og la meg si det; det finnes flere grunner til at jeg egentlig ikke burde ha lyst på en Outback.

Ta for eksempel girkassa. CVT-kassa har fått innlagt juksetrinn, for at den skal oppleves som en tradisjonell girkasse.

Er ikke det i seg selv en slags fallitterklæring for CVT-kassene; at man må feike trinn for at den skal bli akseptabel?

Altså; i Outback sitter en CVT-kasse som fungerer bedre enn de fleste andre CVT-kasser jeg har kjørt, men en klassisk momentomformer, eller en god manuell girkasse (som jeg vet Subaru kan lage!) vil alltid være å foretrekke.

Bensinmotoren i Outback er helt kurant. Ikke den snilleste i matfatet, men sterk nok til det meste. Det hadde vært interessant å prøve dieselmotoren også - det er mulig den kler "Outback-karakteren" litt bedre, men jeg klager ikke.

I frontruta sitter en svær kladd av et kamerasystem. Subarus løsning for autobrems og lignende har sitt hjem her, med to kameraer som gir bilen et slags 3D- og dybdesyn (ikke ulikt mennesker).

Ikke spesielt pent, og på hver side er det (små) klistremerker om advarer mot å ta på kameralinsene med fingrene.

Hvorfor kan ikke kamerahuset gå helt ut til frontruten, slik andre produsenter gjør det, så vil ikke dette være et problem?

Nåja. Viktigere er det likevel at det fungerer. Jeg slapp heldigvis å teste nødbremsefunksjonen, men den aktive cruise controlen fungerer i hvert fall bra.

Sånn bortsett fra at den ikke klarer holde kjeft.

Hver gang Outbacken registrerer at det kommer inn en bil i front, varsler den med et pip. På landeveien er ikke dette noe stort problem, men prøv på motorvei, hvor biler skifter filer, nye biler kommer inn i mellom og forlater veien ganske hyppig.

Pip, pip, piiip.

Og til slutt i klagerekka; motorisert bakluke. Kjekt nok i seg selv, men den bruker jo så lang tid på å åpne og lukke seg at melka omtrent har blitt sur før du rekker dra fra butikken.

Så hvorfor i alle dager sitter jeg i en Subaru Outback og føler at dette er min bil? At dette er en bil jeg kunne erstattet Saaben min med?

Kanskje er det fordi kjørekomforten er upåklagelig. Kanskje er det usedvanlig gode rattet så godt å holde i at jeg nekter å gi slipp. At den nye, ryddige dashbordlayouten er så enkel, og så pen at jeg bare vil sitte i de gode stolene og høre på musikk og podcaster dagen lang.

Kanskje er det de enkle løsningene der avanserte løsninger ikke behøves som tiltaler meg.

Gulvet i bagasjerommet holdes oppe av en liten plastkrok. Klimaanlegget styres av enkle hjul og tydelige knapper. Pragmatikk. Sånt liker jeg.

Kanskje blir jeg litt sjarmert av kjørecomputeren, med grafikk som minner meg om konsollspill fra 90-tallet om fremtiden – litt sånn Wipeout-aktig, liksom.

At nedoverbakkeassistenten er den desidert beste jeg har prøvd er bare en bitteliten bonus.

Men egentlig tror jeg det hele handler om at bilen utstråler en slags soliditetsfølelse, at den kan være med på alt jeg trenger bilen til. Å kjøre til jobb og fotballtrening, kjøre en kveldstur fordi man har lyst, kjøre på hytta ei helg, eller hjem til jul med bagasjerommet fullt.

Jeg får følelsen av at Outbacken fungerer til at jeg trenger en bil til.

Jeg kan se meg selv som en fornøyd Outback-eier, og det er egentlig den beste komplimenten jeg kan gi en bil.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside