Vi visste jo hvordan den så ut. Bilder i mengder de siste dagene.

Men at den så sånn ut – det hadde jeg ikke trodd!

Selv en ganske beskjeden sportsvogn skal gjerne ha masse store hull for luftinntak eller -utslipp. Den skal være full av skarpe kanter og vinkler og helst ha en virkelig overflod av sekskantede temaer.

Og så skal den se sint ut.

Denne her var myk og kosete, en teddybjørnaktig bil, en du fikk lyst til å la hånden stryke over. Men samtidig sto den så bra på hjulene sine at du fikk beskjed om at den kunne levere når den ble bedt om det.

Og så var det detaljene. Jeg snakket med mange som aldri hadde sett den opprinnelig, Michelotti-designede A 110 fra 60-tallet, som falt i staver over akkurat de samme detaljene som jeg husket fra den opprinnelige.

Den myke fronten som kurvet i alle retninger samtidig. Den fantastiske overgangen mellom bakruten og karosseriet.

Blant mye annet.

DNA
Men da jeg hadde en lang prat med Antony Villain, sjefdesigneren, (jeg har et lite team på rundt ti. Vi gjør alt, designer bilen, tegner standen, sørger for accessoirene, bygger egentlig hele merkevaren opp på nytt) var vi begge enige om at dette var ikke noen retro-bil.

– Men jeg ønsket å gjøre den myk, sier han, – litt som en kontrast til alt det sinte vi har rundt oss nå, og litt for å presisere at dette er en fransk bil. Og selvfølgelig var det viktig for oss å finne merkets DNA – og den tror jeg vi har klart å overføre til den nye modellen.

Han fortalte at det utvendige hadde de egentlig frosset for to og et halvt år siden, men at det var mange grunner til at vi har måttet vente såpass lenge på den.

Produksjons-teknisk var den veldig utfordrende, aluminium hele plattformen og mesteparten av bilen ellers fordi det koster mindre og sikrer bedre plattform enn for eksempel karbonfiber, og er mye bedre enn stål når det gjelder vekt.

Smarte detaljer
Men vi finner vektreduksjon i praktfulle små detaljer også. Seter som veier halvparten av det et sete i Megane veier, med som allikevel er særdeles komfortable.

Eller et vindusvaskersystem som er så effektivt at man kan ha vannflasker som inneholder 2,5 liter mindre enn vanlig.

David Twohig heter mannen som sørger for chassis og kjøreegenskapene her, og det nytter ikke å komme til ham og klage over lite guffe.

Han peker nemlig også tilbake til originalen. Den vant ikke krevende rallymesterskap fordi den var overlegen i hestekraftavdelingen, men fordi den var overlegen i håndtering, og var en bil som alltid satte føreren i sentrum uten å overvelde ham.

(saken fortsetter)

Balansekunst
Det er ingen grunn til å begynne å diskutere prestasjoner før vi virkelig har fått prøvd bilen, men på papiret har den kraft / vektforhold som ligger omtrent midt mellom en vanlig 718 Cayman PDK og S-utgaven. 

Vekten, ca. 1100 kg er jo riktignok et stykke unna både Alfa 4C og Lotus Elise,  men det er mye som tyder på at denne tross alt har litt bedre touring-egenskaper.

Og med en vektfordeling på 46:54 kan den nok allikevel bli ganske munter når forholdene gir grønt lys for det. 

Nevnte jeg en midtmontert 1,8-liters turbomotor på 252 hk?

Moderat
Det er når vi leser dekkdimensjonene vi får moroa bekreftet: 18-tommere med 205 foran og 235 bak vil være der i starten, men etter en stund kommer 17-tommere med 195 front og 225 hekk. 

– For det første ser de små dekkene veldig bra ut på denne bilen, sier Twohig, – og for det andre ønsket jeg ikke tonnevis av mekanisk grep. Jeg ville ha en bil man kunne styre, og som sladdet forholdsvis enkelt under de riktige omstendigheter.

Det er mye som tyder på at vi har fått en ny yndlingsbil her.

Og det som virkelig overraskende i Genève på avdukingsdagen: denne bilen samlet flere garvede biljournalister og fotografer enn noen av de andre virkelig hardcore superbilene. Her var det tett, hele dagen.

PS!
I mitt bildebrev fra dagen før dagen før viste jeg et bilde av en Alpine som sto under et dekke og jeg kunne ikke for mitt bare liv begripe hvilken klassisk Alpine de hadde gjemt der.

Heldigvis slipper jeg å skamme meg over min manglende historiske kunnskap, men jeg kan skamme meg litt over manglende visuell fantasi. Under lakenet sto nemlig rå-skallet til en flunkende ny aluminiums-Alpine!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside