Først drev han forholdsvis for seg selv, denne rare italieneren. Med et lite verksted ikke langt fra Genève. For han gjorde tidlig sveitser av seg, som smart racingmekaniker for Filipinetti og da det tok slutt startet han med å bygge egne sportsbiler og replikaer av kjente sportsracere.

Startet skole
Men han utvidet dette også – og etterhånden fant han en smart måte å få hjelp til jobben på. Han startet skole for å lære bort alt han kunne – og det dreier seg om alt, fra å tegne til å bygge sammen firesylindrede standardmotorer til ildsprutende V16-maskiner.

Derfor stiller han alltid med 20 blide studenter sammen med et antall drømmebiler på Genève-utstillingene hvert år nå.

Også i år.

Reprise
De eneste reprisene var barnebiler, elektrisk drevne, skalamodeller av BMW 328 og Mercedes 500 K. Sikkert en jevn og trygg forretning – bilene er så godt laget at det kunne like godt henges på veggen som kunst.

Men det var mye racing dette året.

En bil som het Rush var et gjensyn med Formel 1 biler fra 60-og 70-årene, drevet av en Audi V8 motor med en fem trinns manuell. 775 kg, men med skikkelig opphengning, dekk og bremser – den kan sikkert gjøre racing-runder som slett ikke er noe å skamme seg over, den.

Futuristisk racer
Den andre var en futuristisk racer, Dilemme het den, helt dekket, med en glasskuppel over føreren, og helt elektrisk. 2 motorer på 100 kW hver (beskjedent til Sbarro å være) og fem meter lang sto den der og så ut som den lengtet mer etter saltflatene i Bonneville, enn en trang racingbane. 

En vekt på 950 kg antyder kanskje også at det ikke der de kjappe akselerasjonene man har satset mest på her.

Så, rundt hjørnet, Årets Ferrari-drøm. 

Han har alltid et-eller-annet Ferrari med her. Denne gangen har han tatt en gammel Mondial og har bygd om det meste av det som syns. Som vanlig er jeg ikke helt overbevist om at Ferrari-designene hans er bedre enn originalene. Men de er i hvert fall originalere enn originalene.

Hans 4x4+2 går det imidlertid ikke an å klage på, på noen måte. Ekstremt original, ganske smart og umiskjennelig Sbarro.

Tar noe kjent
Med en Cayenne av forrige generasjon utstyrt med noe som ser ut som reservehjul på sidene, med rørformede støtfangere som nesten går helt opp til taket, foran og bak, med den tetteste samling kjølere jeg noensinne har sett – under panseret og med sirkelrunde lykter, helt ulik Porsches, er dette en genuin Sbarro-flip.

Man tar noe velkjent, gjør det fullstendig ukjent, men har en ny, god og original ide i bånn. 

Her er den smarte ideen «+2» i modellnavnet.

Det er selvfølgelig de to reservehjulene – et på hva siden, midt på bilen. Her er det også noe elektrisk inne i bildet. Dels for å heve og senke hjulene, men også for eventuelt å kunne drive dem.

Så enten kan de brukes som jekk – press et hjul ned og hele bilsiden løftes – eller de kan brukes som ekstra drivhjul i ekstra problematisk terreng.

Ikke det samme uten
Det er vel ingen som påstår at en Cayenne trenger slik hjelp, det er bare nok et eksempel på at her får man en idé og så går man ut på verkstedet og gjennomfører den.

God læring for studentene.

Og som siste element i år. En av de to siste Ford GT 40-replicaene han skal bygge, med chassisnummer som stammer tilbake fra den tiden Scuderia Filipinetti kjørte GT 40 for alvor. Dette er små kunstverk, med kvaliteter som helt tilsvarer originalenes.

Noen timer tidligere hadde jeg sett en av de gamle Sbarro GT 40-bilene. Hadde det ikke vært for at jeg kjente eieren og historien ville jeg hatt problemer med å avgjøre om dette var en «ekte» eller en replika.

Også disse to han bygger nå får Holman Moody bygde V-åttere, den ene blir kupe og den andre en roadster.

Genève hadde ikke vært det samme uten.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside