Vi lo litt av det, Franco Sbarro og jeg, for dette er 43. gangen han stiller ut i Genève. Men han burde kanskje ha startet tidligere, sannsynligheten for at han og / eller jeg kommer til å oppleve 50-årsjubileet, er ikke slik at oddsene er overveldende.

På den annen side har det vært noen fantastiske år. For ham som eksekutør og jeg som beundrende tilskuer. Enda mer beundrende da han for litt mer enn 20 år siden begynte å stille ut elevarbeider.

Da hadde han nemlig funnet ut at det han kunne, som tidligere racing-mekaniker i den tiden man måtte improvisere, burde han overføre til kommende slekter.

Allsidighet
Så hvert år har han inntil 20 elever som lærer å designe, lærer modellbygging, lærer platebanking, lærer motorbygging (V16 motor bygget opp av to V-åttere eller av fire 4-sylindrede rekkemotorer er barnemat på denne skolen), lærer alt om verktøymaskiner og kalkulasjoner og – ikke minst – de lærer å tenke annerledes.

En Ferrari V-åtter i en Trike, hvorfor ikke? Hjul uten nav med felgdrift, hvorfor ikke?

Og samtidig som de lærer alt dette, bygger de kreasjonene sine også. I fullt kjørbare, fullskala biler.

Ikke alle kan man få skilter på, kanskje, men hva gjør vel det? Dette er bilfantasier i aller fulleste blomst.

Fantasier
Årets mest utpregede Sbarro var Aria. Fantasert frem, og jobbet med overalt, av 12 studenter som påsto de skjønte null, da de startet. Nå, tolv uker etterpå, står bilen i Genève. Riktignok med en serieprodusert drivlinje, en flat firer fra Subaru – men det er jommen nok annet de har gjort selv.

Nå er det først og fremst oppskriften, ideen og måten man har jobbet seg frem på, som er hovedsaken.

At den for eksempel veier ca. 1200 kg er noe de ikke snakker for høyt om. Jeg syntes det hørtes bra ut, men noen av studentene mente de ville sikkert kunne får den ned i 900 «og da vil den gå skikkelig bra også» - elevene lærer jo også litt racing-teknikk av Sbarro.

«Det var derfor vi kalte den Aria også – vi ville bygge den lett som luft» sa en av de andre misfornøyde.

Grand Prix
Til sammen var de 26 andre på dette kullet, og det var nok å jobbe med for de som ikke var på Aria. Ferdiggjøre Grand Prix for eksempel. V12 fra BMW med et åpent badekar med preg fra 20-årenes Indianapolis-racere, den gang man kjørte med mekanikere.

Et nydelig skinnarbeid fant vi på innsiden, men nå var det også trukket ut, i form av skreddersydde reisevesker i skinn som var surret fast på utsiden av dørene.

Var det ikke slik vi så John Steinbecks personer når de kjempet seg gjennom USA på jakt etter arbeid på sine fire hjul?

Det var en annen modell der som het Triple – også ganske logisk fordi den var en 1 pluss 2 seter, med føreren sentralt i midten, og trukket litt frem i forhold til passasjerene.

Mangfold
Og Lazareth – en barchetta der bakhjulene var trukket så tett sammen at neste nummer var trehjuling. En bil som forresten er i en slags produksjon (lazareth.fr) det samme stedet der de bygger Sbarros trikes.

Denne Lazarethen hadde en fireliters Jag på 375 hk. Regulerbare Öhlins dempere og andre slike lekre detaljer tyder på at denne mener alvor.

Og så en praktfull parafrase over en av de få Ferrari 250 GTO med et karosseri som ikke så ut som Le Mans. Den hadde nesten et lite koffertrom der bak.

Modellen hadde han kalt Memory, ikke minst fordi han selv har jobbet på mange av de «ekte». Den var da ganske ekte denne også. Skikkelig V12 og forgassere der foran. Hvor i all verden får han tak i alle disse gamle Ferrari-motorene.

Og selvfølgelig var hans klassiske BMW 328 i barnestørrelse av enorm interesse for alle barna som av en eller annen grunn også slipper inn på pressedagene.

Det er noe befriende med Franco Sbarro. Når ting blir for seriøst (segmenter, målgrupper, metaverdier, utslipp, støykrav, selvkjørende), er det bare å ta en tur opp til ham.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside